---

Ingress:

Riley er tilbake og har fått sjansen til å imponere på et hockeylag som kan bestemme hennes fremtid både når det gjelder sportslig mål og karrierevei gjennom skoleplass. Men når hun drar dit for å spille seg til plass på laget i løpet av en hockey-camp, skjer det som ikke skal skje... Riley har nådd puberten og dermed er det plass for flere nye følelser i kroppen hennes. Men inni kroppen er det allerede et godt system som styres av glede. Hvordan vil de andre følelsene akseptere og håndtere de nye i gjengen?

Anmeldelse:

Ja, så var det Pixar-film igjen, da. Og denne gang er det ute på ferd gjennom en dal av følelser, som de sist gjorde med den store suksessen «Innsiden ut», i oppfølgeren med det fantastisk kreative navnet «Innsiden ut 2». Men la deg ikke lure av Pixars mangel på kreativitet når det gjelder oppfølgerne deres, for under yten er det fullt liv, og nok en gang slår Pixar en aldri så liten homerun og forteller om følelser i kroppen til en tenåring. Kanskje burde en film som dette vært pensum for alle foreldre? Om ikke pensum så er det i hvert fall en varm anbefaling om at foreldre bør se en film som dette både sammen med tenåringen, og de som etter hvert skal bli tenåringer.

Jeg har sagt det før og sier det igjen, når det gjelder Pixar sine filmer, men det er noe helt eget med disse animasjonsfilmene. De har evnen til å røske tak i tankene og følelsene hos alle aldre. Ingen blir glemt og det gjør at man som familie som oftest har en flott stund i vente sammen når en Pixar-film smetter inn i BD- eller 4K-spilleren i hjemmet. Sånn er det i hvert fall her og med «Innsiden ut 2» så er det ingen unntak. Den plukker opp tråden etter den første filmen på utmerket vis og sørger for å dra inn nok nye elementer, i form av nye følelser verdig en som trer inn i pubertetens tøffe hverdag. Her er det mye å kjenne seg igjen for en som er blitt eldre med en tenåring i hus, men det er gjort på en måte som gjør at jeg ikke kan annet enn å hylle dem. De fyller oss med nervøsitet innad i kroppen til Riley, men også utenpå samtidig som historien flyter fremover på mest naturlige vis ved å blande inn både komikk og drama. Til slutt gjør regissør Kelsey Mann (som langfilmdebuterer med denne filmen) kunststykket det er å gjøre en familiefilm til en film som treffer så hardt og dypt i hjerterota at tårene kommer. Ja, det er enormt vanskelig å få det til å klaffe så enormt bra når slutten nærmer seg, men det er en mesterlig evne hvor jeg gang på gang må gi meg hen og gi full honnør til mesterne innen animasjon – Pixar. Nesten på sedvanlig vis, vil jeg si.

Det er kanskje liten tvil om Pixar sin status etter nok en fulltreffer. Til og med når det gjelder å lage gode oppfølgere så har de (som oftest) stålkontroll. Dette var faktisk såpass fint og stødig at jeg gjerne tar en runde til med Riley og hennes følelser. Det er fortsatt mye igjen de kan utforske og jeg blir gjerne med på den turen videre.

Konklusjon:

Teknisk sett så er det lite feil med denne animasjonsfilmen. Lyden er helt nydelig, stemmeleggingen passer utmerket og animasjonen er fortreffelig. Det eneste jeg savner er at jeg får en følelse av at det ikke kommer til å ordne seg. At enda mer står på spill, men det er kanskje vanskelig når det gjelder livet til en tenåring med det meste på stell i livet sitt. Når alt det andre treffer så er det vanskelig å si noe annet enn at dette er klink femmer på terningen.