---

Ingress:

Julian hater julen og misliker alt ved den fordi det får han til å tenke på det triste rundt søsteren Junis død. Han heter jo også Julian og har bursdag på selveste julaften. Julian sliter med et tap av en søster ved navn Juni og han går mye trist. Moren og faren har det konstant travelt og familien sliter med tom rommet av Juni. Men så en dag skjer det noe rart. Den jevngamle jenta, Hedvig Hansen, kommer hjerteskjærende glad inn i livet til Julian. Hun er den strake motsetningen til Julian i måten hun fokuserer på med sin store positivisme og herlige naive syn på både julen og livet generelt. Dette blir et møte med en ny venn som vil prege Julian for all tid…

Anmeldelse:

Netflix kommer med nye julefilmer hvert år og dette året er det Snøsøsteren som er en av de nye nyvinningene som du nå kan se på strømmegigantens tjenester. Alt bygger på Maja Lunde og Lisa Aisatos bok fra 2018 som ble en stor suksess og ble solgt til hele 23 land. Jeg har personlig ikke lest boka, men fikk lyst til å ta en kikk på den etter at jeg omfavnet filmen såpass godt. Det skal også legges til at manuset til Snøsøsteren er skrevet av forfatteren av boka i tospann med Siv Rajendram Eliassen kjent for Utøya 22. juli, Tre nøtter til Askepott og Quislings siste dager.

Regien er ved Cecilie Mosli som er kjent for regi på suksesser som filmen Tre Nøtter til Askepott og seriene Mammon og Frikjent. Mosli klarer å gjøre dette til en veldig fin opplevelse å se med både følelsesmessig tung og lun på samme tid. Det er også bra med en julefilm der savn blir tatt opp som tema. Alle har nok en bestemor, bestefar eller et annet familiemedlem de tenker at de savner ekstra i julen. Det er også en proff ramme rundt filmen med ypperlig produksjonsdesign og et flott fotoarbeid som fanger det visuelle på solid vis. Det samme kan sies om proff lyd og stemningsskapende musikk som virkelig er med på notene. Vi kommer ikke heller utenom proffe effekter i etterarbeidet som er med på å skape magien i Snøsøsteren.

Skuespillerne gjør en god jobb. Debutantene i front Mudit Gupta og Celina Meyer Hovland gjør en hederlig innsats, selv om de har noe mer igjen å lære, men sjarme har de masser av. Ellers krydres filmen med andre norske skuespillere som Jan Sælid (Kodenavn Hunter og Izzat), Samsaya Sampda Sharma (Villmark) og Gunnar Eiriksson (Pørni og Makta).

Dette handler om barn. Filmen begynner med kontrastene i julen og peker etter hvert på de rette verdiene rundt jul og hvordan vi kan takle ting som menneske, og da særlig ting som er vanskelig å håndtere. Det er noe mystisk med Hedvig, og særlig ved første møte med Julian. Hun er så altfor blid og imøtekommende og innbitt på å bli venn med Julian. Når Julian kommer hjem til henne, så tenker vi også gjennom hvor det er blitt av familien hennes, og hva som gjør at de har råd til et så digert og julepyntet hus. Det er nesten som om Hedvig er som en slags julete svar på Astrid Lindgrens Pippifigur, om ikke like sterk da.

Jølesøsteren er en fin og vinnende julefamiliefilm å se sammen med barn i barneskolealder, men den har også noe trist og tungt ved seg til tider som gjør at filmen har fått 10 års aldersgrense. Du får en del julestemning. Julestemningen i huset til Hedvig er helt enorm. Det er det mest julete huset du kan tenke deg. Vi snakker juletre i alle rom og et fargevalg som er gjennomført i huset med alt som hører julen til. Og uansett hvor mye du synes det er pyntet i julehuset, er de langt fra ferdige med julepynten. Med andre ord snakker vi Alene hjemme-julepynt ganger 10, minst!

Filmen har noen kule spenningsmomenter for både liten og stor. Det er et litt alvorlig og tankefullt innhold i filmen. Begge rollefigurene i front er veldig veslevoksne av seg på en barnslig måte. Vi får også lære at en god venn er bedre enn 100 dårlige. Rollefigurene har sine helt egne hemmeligheter og de kommer frem i løpet av filmen. Det at både Hedvig og Julian er såpass innesluttet rundt det de har opplevd i fortiden er noe som treffer meg i magen. De bærer noe inni seg som de ikke deler med noen, og disse hemmelighetene er noe som plager dem, og det at de ikke snakker med noen om dem er noe som fortsetter smerten og det mørke rundt fortiden.

Du får en julefilm som rører deg litt inn i sjelen og en julefilm som er mer annerledes og skiller seg litt ut fra det tradisjonelle. Du får også mye kulde, snø og massiv julestemning også, men likevel tørr dette å gi oss noe nytt. På utsiden ser dette ut som en enkel og barnete julefilm, men så åpenbarer det seg en del annet og langt tyngre tankegods i filmen etter hvert. Det er mye følelser i filmen som har en del overraskende tvister uten å falle for juleklisjegrepet. Den blir mer og mer spennende og engasjerende å følge og har en bra oppbygning og spenningskurve. Det som i alle fall er sikkert er at Julian påvirkes ganske mye av at han blir venner med Hedvig.

Konklusjon
Filmen begynner ganske tradisjonelt og det hele virker litt enkelt i starten, men så har dette en veldig utvikling og filmen taler mer og mer til meg og får meg med på notene. Moralen er fin i filmen og dette bygger opp rundt viktige verdier. Dette handler om sorg og vennskap. Liker også slutten utrolig godt, uten at jeg skal røpe enden på denne fine julefilmen.

Liker også hvordan filmen leker med meg og hva jeg skal forvente. Du får også en del assosiasjoner gjennom filmen, men det er ikke lett å si hva som egentlig treffer spikeren på hodet til slutt. Det at dette er litt snedig fortalt er også noe jeg setter pris på, selv om man kan skjønne en del trekk i filmen før det skjer, så er det vanskelig å skjønne alt i starten.

Det er alt for mange julefilmer som er helt rett frem, og det kan være fint det også, men dette gir meg en ny 'julevibe' og en sammensetning som det lukter gode takter av. Det er også litt kult at filmen er filmet i Tromsø, som setter en ekstra spiss og autentisitet på filmen. For mange vil dette kanskje også bli en kommende moderne juleklassiker. Det er uansett en ganske kul satsing av Netflix å komme med denne norske julefilmen.