( - )

Den unge, naturelskende og litt annerledes Liv bor oppe i fjellene med sin onkel og blant et arbeidersamfunn som hun ikke helt føler hun passer inn i. Liv er nemlig mer oppdagelseslysten og føler ikke for å jobbe i repeterende omstendigheter. En dag legger hun ut på en av sine mange fjellturer og møter til sin store overraskelse på isbjørnen Kvitebjørn. Et vennskap mellom dem vokser frem, men Kvitebjørn skjuler en forferdelig historie og en forbannelse som krever både mot og styrke for å bryte.

Forfatter Maja Lunde, for tiden også aktuell med filmatiseringen av sin egen bok Snøsøsteren på Netflix, har også skrevet manus på Kvitebjørn, igjen basert på Asbjørnsen og Moes kjente eventyr. Historien er både tilpasset bedre vår tid, samt tilført det som virker å være noen nye elementer her og der. 

Filmen føles fint oppdatert, men uten å ose av politisk og moralsk korrekthet. Her er Liv eksempelvis litt annerledes og opprørsk, hun finner seg ikke til rette, og er i hvert fall ikke interessert i å bli noe prinsesse. “Monarkiet” står med andre ord for fall også i dette eventyret, men pytt pytt, det finnes vel viktigere ting, selv i et eventyr?

Kvitebjørn er også en liten musikal, med korte, fine og karakteristiske sanger puttet inn. Rim, tekst og innhold i sangene kan virke noe stive og rare, selv til musikalsanger å være, men de synges uansett bra.

Litt morsomt og sjarmerende er det også at Odd Norstoga også er med på tekst- og sangfronten, samt som stemme til Livs bestefar. Dette tilfører historien en enda sterkere “norskhet” i denne dialektbruken, skjønt fjellbygdingen Liv selv merkelig nok snakker og synger på kav østlandsdialekt.

Regissør Mikkel Brænne Sandemose styrer eventyrskuta godt og trygt i havn, akkurat slik han gjorde med sine Askeladden-filmer (2017/2019). Her er det ingredienser og ting man kan koble til både Snøhvit i skogen, en dæsj Frozen-mystikk og setting, samt en Skjønnheten og Udyret-forbannelse. 

I stil og animasjonsuttrykk minner den kanskje mest om den asiatiske Ghibli-stilen, hvor karakterene er enkle i streken, mens bakgrunnene i landskap, natur og annet, er mer maleriske og flotte. Tematisk, i historie og karakterer, er den langt mer streit. Den mangler derfor blant annet de quirky, sære og karakteristiske figurene, de morsomme utskuddene som ofte også byr på litt lun, varme og humor, og som gjør Ghibli, Disney og Pixar hakket mer minneverdig som animasjonsaktører. 

Men Kvitebjørn er like fullt en fin, koselig og herlig norskpreget animasjon som heller ikke maser hull i ørene på oss, noe som kanskje kan slå ekstra godt an hos litt mer rolige barn. Den helt store opplevelsen uteblir dog, og man savner kanskje mer spræll, for å si det slik. Fraværet av humor gjør at man også blir sittende og fundere litt på om ikke hadde gjort seg godt, uten at dette skal hindre deg i å unne deg en fin stund sammen med særlig de minste barna ved å se Kvitebjørn - østenfor sol, vestenfor måne.