---

Ingress:

Det er bare å ønske velkommen til familiens nye medlem: Gru Jr.; et lite barn som selvsagt setter livet på hodet for hele familien, men kanskje aller mest hos Gru (med stemme av Steve Carell) som sliter med å få den lille til å like ham. Og midt oppi livet som småbarnsforeldre dukker en ny nemesis, ved navn Maxime (stemmelagt av Will Ferrell) opp og røsker opp i fortid, nåtid og fremtid, noe som gjør at familien til Gru er nødt til å dra på flukt til en helt ny tilværelse med ny identitet i et nytt nabolag.

Anmeldelse:

Jeg kan vel egentlig si at jeg er litt mett på både Gru og hans minions ettersom det nå eksisterer totalt seks filmer hvor alle disse velkjente skapningene er med. Særlig minions klarer å sjarmere gang på gang, og skaper nok mest moro av alle i disse filmene, men det smaker ikke like spennende og godt når man får servert det for sjette gang. Det som riktignok er nytt for denne gang er at vi får se antihelten Gru i en helt ny rolle, noe som byr på flere artige situasjoner som passer utmerket for en familie å se sammen. Gru er blitt far og dermed sier det seg selv at det ikke er enkelt å sjonglere livet som «snill skurk» samtidig som at bleieskift og det å få babyen til å like ham og ikke bare moren til babyen, er noe som byr på stadige utfordringer – velkomne utfordringer i en ellers litt seig filmserie. Et problem er at jeg ser dette som en fin måte å si at ringen er sluttet på, men jeg tror at disse figurene og disse filmene er såpass populære at vi brått ender opp med å se opptil flere filmer signert Gru og hans minions.

I denne filmserien så er jeg faktisk sånn passe fornøyd med de norske stemmene, og spesielt Alex Rosén som bidrar med stemmen til Gru, MEN det betyr ikke at de overgår origianlstemmene som frontes perfekt av Steve Carell («Anchorman» og «The Office»). I denne filmen er også selveste Will Ferrell («Anchorman» og «Elf») med på å låne bort stemmen sin til Gru sin nemesis Maxime, noe som betyr litt ekstra herlig dynamikk mellom de to fiendene når sjansen byr seg. Historien som spinner rundt rollegalleriet er for øvrig såpass fjern og merkelig at den passer inn i dette universet, men jeg er også der at jeg tenker at det kanskje er nok fra denne kanten nå. Likevel så er jeg skråsikker på at dette ikke er siste gang vi ser verken Gru eller hans undersåtter.

Animasjonen og tonen i filmen har nå gått i en retning som gjør at jeg trives litt bedre i selskap med hele denne gjengen enn hva jeg gjorde med den særdeles underveldende «Despicable Me 3». De har gjort noen grep og innført et par elementer som gjør at jeg synes dette er en liten opptur etter forrige runde. Det er likevel ikke nok at jeg ønsker å se noe mer fra den kanten. Det er nok. Jeg er mett og ønsker ikke en ny runde med dessert.

Konklusjon:

Etter at vi er blitt tynt ut til det maksimale med de gule undersåttene til Gru og Gru selv, så er vi gjennom seks filmer totalt sett. Selv om dette er et lite friskt pust i en serie med filmer som er litt tom for idéer forsøker de å gjøre noe litt nytt ved å plassere en baby oppi tilværelsen som de antiheltene av noen «skurker» de er. En småartig nemesis dukker opp, men det skulle gjerne vært mer tid til dynamikken mellom nemesisen Maxime og Gru. Dette er en fillm helt på jevne og jeg havner på tre sterke prikker for «Despicable Me 4».