( + )

Vi følger Arthur Fleck som blir kalt Jokeren. Han blir oppbevart i Arkham State Hospital etter mordet på programlederen, Murray Franklin, to år tidligere. Der møter han medpasienten Lee med kallenavnet Harley Quinn. Hun blir betatt av Jokeren og prøver å påvirke ham til å dyrke de mer mørkere delene av personligheten sin. Arthur venter på at rettssaken sin skal ta plass. Gotham City venter på akkurat denne saken i spenning og ser på det som en stor begivenhet. Lee har lovet å være til stede i rettssalen. Vi følger det som skjer før og under saken der Jokeren må svare for seg…

Da filmen Joker kom i 2019 ble det en stor overraskelse for verden og både publikum og anmeldere trykket filmen til sitt bryst. Det ble en film som skapte samfunnsdebatt rundt psykisk helse med mer. Oppfølgeren har fått mer varierte kritikker og selv om mange hadde store forventninger til Joker 2, så innfridde ikke filmen til forventningene. Derfor var jeg litt spent å se hva som ligger i Joker 2, og i hvilken retning filmskaperne egentlig dro dette.

Det første som møter meg i det jeg begynner å se på filmen er en intro som minner om en Tom og Jerry-lignende tegnefilm. Det fortsetter også med tegnefilm som kalles: ‘Jeg og skyggen min’, som er en voldelig tegnefilmsak. Jeg lurer litt på hvorfor filmskaperne gir meg dette, men tenker nok at skaperne tenker å skape en litt artig kunstnerisk vri på starten. Og dette er en utrolig sær start på en film. Men ta det helt med ro, dette er ikke en tegnefilm i sin helhet og går over i live action spillefilm etter 4 minutter. Der møter vi Joker som sitter i et begredelig fengsel. Vi skjønner at Joker har det fælt i fengselet og at dette vil prege ham videre.

Regien er igjen med Todd Phillips som også var regissør på den første filmen om Joker fra 2019. Før Jokerfilmene er nok Phillips mest kjent for sin regi av komedier som Road Trip og de populære Hangoverfilmene som tok verden med storm. Hovedrollen som Joker blir spilt av ikonet Joaquin Phoenix. Han løftet frem den første filmen med sitt eksepsjonelt gode skuespill. Nytt av denne filmen er at Lady Gaga også er med i en ledende rolle med mindre roller av noen storheter som eksempelvis Brendan Gleeson, Catherine Keener og Steve Coogan.

Men der den første filmen kjørte en steinhard, troverdig og ekte fremtoning, tar dette mer av i en annen retning. Første film hadde en tone der man fikk vite hvordan Arthur penslet seg inn på det psykiske sporet og mange tenkte at det kom til å bli en første film som kunne danne grunnlaget for å dra Jokeren inn i Batman-universet etter hvert. 2019-Joker stod godt på egne bein og denne oppfølgeren prøver å følge opp og få deg inn i sporet til den mest kjente Batman-skurken ever.

I starten av spillefilmen prøver filmen å nå ut til oss med en nedtonet og rolig tone. Det er et veldig nedpå fortellerdriv og vi blir en betrakter av Jokeren som vi får en del sympati med. Vi blir en del av fengselet, men så skjer det noe rart og så bryter filmen ut i sang og blir en musikal. Først tegnefilm, så musikal. Hva blir det neste? Jeg kan ikke si annet enn at dette føltes gjennomført rart, men at filmen likevel har sine stunder og øyeblikk der den skaper noen følelser i meg. Noen av musikalsekvensene er meget delikat utført, med alt fra dansing og synging på et tak med månen som bakgrunn til brutale og mer voldsartede innslag. Likevel mister filmen meg mest i musikalinnslagene. Det føltes rett og slett for rart og kunstig.

Som Joker-film er ikke dette så veldig underholdende. Ja, vi ser jokeren med sminke i fjeset, som vi er vant til å se ham, men likevel er dette for lite skrudd til for folket. Med andre ord er ikke dette den Jokerfilmen som fansen forventer. For deg som liker Jokeren-rollefiguren fra Batman-filmene, så er dette en tam forestilling. Han ser bare ut som Jokeren, men er ikke den gjennomførte psykopaten og rare personligheten som du forventer. Dette minner nesten om en krysning mellom The Blues Brothers fra 1980 og en ren dramafilm med masse særhet i blandingen.

Konklusjon
Filmen er et ganske grått og trist skue og føles veldig omstendelig og langsom i fremdriften. Det er lite spenning eller nerve i filmen og vi blir litt satt ut i skyggen på underholdningssiden. Det betyr at selv jeg sliter litt med å engasjere meg i innholdet. Dette fremtoner seg som en film som tar store sjanser og ikke lykkes med sine valg. Jeg er ganske sikker på at dette ikke er noe folket ville ha i en oppfølger. En ting er nå musikalgrepet, men noe annet er å lage en film nesten helt uten noe interessant å komme med. Der første film virket snedig, aktuell, interessant og frisk er oppfølgeren nesten alt det motsatte.

Joker 2 føles veldig langdryg og direkte kjedelig til tider, og da hjelper det fint lite om filmen er svært vellaget i alt det tekniske og med kule enkeltscener, gjennomført og vellykket fotoarbeid og tidvis kult produksjonsdesign. Konseptet for manuset er inne på noe, men jeg liker ikke at filmen har noen overraskelser på lur annet enn at formatet er utradisjonelt og rart. Det er for lite innhold i filmen og jeg lurte litt på hva som skulle være det store innsalgspunktet for filmen.

Hva gjør at folk vil se dette? Jeg kan avsløre først som sist at ingenting av skylden ligger på Joaquin Phoenix, som gjør en utmerket og nærmest feilfri rolle i filmen. Han briljerer med måten han spiller rollefiguren på, men det hjelper så lite når resten av filmen er så gjennomført traust og uengasjerende. Musikalnumrene er friske i starten, men så mister de sin store misjon. Filmen prøver å gi oss en seriøs, dyster og forholdsvis troverdig forestilling. Det betyr at du ikke får det du forventer av en Jokerfilm og dette er ikke noe show for DC-fan-boys. Jeg skjønner at filmen forsøker å dra dette videre i samme spor som første film, men det er grenser for hvor tålmodig et publikum kan være, selv for en oppfølger som dette.

Men som sagt er denne filmen nesten som et tveegget sverd å være. Den har ganske lite ved seg i Batman-universet og er svært alternativ, men er jo veldig vellaget. Det gjør at selv om jeg synes nok at filmen innimellom var en prøvelse, så bergtok noen scener av filmen meg. Musikalgrepet er ikke vellykket i filmen, men noen ganger treffer de der også. Lady Gaga klarer ikke å redde inntrykket heller, til tross for at hun prøver aldri så hardt og ikke klarer å spille i nærheten av så vellykket som i ‘A Star is Born’. I anmeldelsen har jeg nok mest vært litt negativ og skuffet, men når dommen skal komme så er ikke dette en direkte dårlig film. Det er bare ikke en veldig underholdende film og er nok kanskje for seriøs for sitt eget beste.

[ Jeg så filmen med abonnement på streamingtjenesten Max ]