( + )

Vi følger den suksessfulle forfatteren Giovanni som bor sammen med sin flotte kone i pene strøk i Milano. De lever i et ekteskap der de nærmest ikke kommuniserer skikkelig med hverandre. Det kommer til syne da de skal besøke en døende venn på sykehuset. De blir sint på hverandre og det forplanter seg utover den nærmeste tiden. Vi følger det lite kommuniserende ekteparet i løpet av dagen og gjennom den kommende natten, der de skal drar ut i natten sammen på nattklubb og fest, men hvordan skal det gå når den felles gnisten deres ikke er tent og de nærmest føler seg alene i hverandres selskap? Det som er sikkert er at dette blir en følelsesladet aften…

Vi møter ekteparet i front som har vært gift en del år og langsomt har de egentlig sklidd fra hverandre, men holder sammen likevel. Han er heller ikke særlig trofast og har til stadighet en del sidesprang som også kona er fullt klar over. Hun liker heller ikke mannen sin, som hun ikke trives i sammen med. Med andre ord vet de begge om problemene, men det å snakke om det er umulig for dem. Særlig for henne er dette en dans hun er fanget i og ikke kommer seg ut av, selv om dette er hennes høyeste ønske for livet.

Vi får se livet til den suksessfulle forfatteren der festene er stappet med folk som bare er der for å feste med fiffen og med det får vi et litt overfladisk skildring av festlighetene. Dette er også et grep som regissør, Antonioni, kjører til det fulle gjennom filmen og er også med på å en kald stemning opp i all fest og moro, slik at det skal speile livet og forholdet mellom de to i front. Filmen har en del dype tanker og er en film som spenner bredt over hva den rommer. Du blir med på både sosiale og emosjonelle tematikker og så gir også filmen oss en leksjon i hvordan man i samfunnet kan føle seg mistilpass og ikke føle seg hjemme.

Det at et ekteskap glir over i det hverdagslige og med store kommunikasjonsproblemer er noe mange sliter med og er noe det er lett å kjenne seg igjen i. Det er også litt kult at man lagde en så aktuell og viktig film allerede så tidlig som helt på starten av 1960-tallet. Det vitner om at regissør og manusforfatter Antonioni, sammen med manusforfatterne Ennio Flaiano og Tonino Guerra, klarte å sette ord og bilde på et veldig viktig faktum i manges liv. La oss håpe denne filmen fremdeles kan sette fokus på å formidle hvor viktig det er at vi snakker med hverandre og særlig de som er de aller nærmeste. Men denne filmen kommuniserer også mye mer enn det.

Regien er ved Michelangelo Antonioni. Filmen er bra kunstnerisk anlagt og har en del elegante scener med sensuell dansing med mer. Elsker mye av de kule scenene i filmen som føles superklassisk og flott utformet. Du får også noen klassiske badescener alla La Dolce Vita i regnet om natten med glade festkledde folk. Festene er også noe som er stilsikkert utformet og dette oser av filmentusiasme som Michelangelo Antonioni virkelig ‘nailer’. Liker også lyssettingen som får frem det beste i sort-hvittfotoet i filmen. Alt er ypperlig skutt med sort-hvitt-foto og fremstår som en ypperlig klassiker i måten den taler til oss på. Lokasjonene i Milano er med på å berike filmen og hver scene er helhetlig fortalt og er med på å belyse filmens troverdighet innenfor budskapet og handlingen for øvrig.

Filmen er sømmelig fortalt, selv om den har noen ‘småintimscener’ med fotoet plassert slik at detaljer ikke kommer frem og filmen aldri føles noe i nærheten av ‘skitten’ og bare superklassisk. Det er dog noen scener som spiller på noe som kan beskrives som samtidens erotikk alla 1960-tallet, men som i dag ikke fremstår som langt snillere enn selv den jevne og vanlige reklamefilm i dagens medier. Musikken er også med på notene med klassisk jazzmusikk som leker med oss og gir en lun og varm stemning, til tross for et kaldt og lite lidenskapelig innhold. Kontrastene er med andre ord store i filmen som beskriver en viss distanse til det vi opplever.

La Notte er også en film som ikke overforklarer ting og det krever en del av den som ser på. Her må du selv finne ut av hva som foregår i kulissene og selv observere og skjønne relasjonene mellom rollefigurene. Med andre ord er dette en film med mange detaljer på mange plan og en film som også kan utfordre de som liker å ha en del å tygge på når de ser film. Det skal også nevnes at dette er blant Stanley Kubricks ynglingsfilmer og det er et stort kvalitetsstempel bare det.

Skuespillerne er også med å sette sitt preg på filmen. Rollene blir spilt av Marcello Mastroianni, best kjent fra Fellines store mesterverk: La Dolce Vita og 8 ½ og Jeanne Moreau kjent fra blant annet François Truffauts Jules and Jim fra 1962. Både Mastroianni og Moreau viser at de har mye skjermtekke og trekker dette opp til skikkelig godfølelse klassikermessig.

Konklusjon
Slutten er også ganske kompleks og samtidig litt snedig for den observante seer. Det er med andre ord mye å fordøye etter en slik film, og mange detaljer å dykke ned i. Jeg vil tro dette er en film som vokser på seg gjennom flere gjennomsyn. Jo mer jeg skjønner av filmen og leser meg opp på detaljer, jo mer skjønner jeg at dette er litt av et mesterverk av en film.

Filmen regnes som del to av en del av en trilogi med Kjærlighetseventyr og Feber som de andre filmene. Natten blir regnet som den beste filmen i denne trilogien, men det gjorde at jeg fikk lyst til å se de andre også. La Notte er nesten som en perfekt sort-hvittperle å regne.

Filmen som fremstår som en nærmest strøken film. En sann klassiker for sin tid. Jeg ruller nesten full pott for La Notte, og gir den full pupp på femmeren, for en film jeg ikke visste jeg lengtet etter å se. Det er med andre ord noe eget med disse klassikerne som fremdeles virker kvikk og frisk, selv over et halvt århundre etter at de er laget.

[ Jeg så filmen på DVD ]