( - )

Vi følger den unge narkopusheren Strike som jobber under narkobaronen Rodney Little. Alt går sitt vante liv i The Hood, til en dag da en farget person blir skutt og drept på brutalt vis ved et gatekjøkken. Strikes eldre bror melder seg som morderen, men etterforsker Rocko Klein kjøper ikke historien hans. Det gjør at Klein gjør alt han kan for å prøve å finne ut hva som virkelig skjedde på gaten denne kvelden…

Filmen åpner sterkt med skutte og drepte fargede personer som ligger på gaten, akkompagnert av en kvinnelig hes farget stemme med medfølgende leken jazzmusikk. Filmen forteller om en håpløs tid der de fargede blir plaget på gatene. Det er lite håp i deres liv og fremtiden er lett å havne gjennomhullet på gaten som i starten. De klamrer seg fast til dopet og kriminaliteten, som er deres eneste sjanse i det ‘dårlige’ nabolaget. Filmens tittel er clockers og betyr en person som går rundt på gaten og selger nar/kotika døgnet rundt. Strike lever som en Clocker og bruker våpen og bruker fraser som ‘Yo, mann’ og annet gateslang.

Dette var opprinnelig en Martin Scorsese-film, men han droppet ut og ble kun produsent for filmen da han heller valgte å lage Casino i stedet. Det var da regissør Spike Lee som tok over roret, og han gjør en ypperlig innsats. Når selve filmen starter så skjer det på friskt vis. Spike Lee har en veldig kul fortellerteknikk. Det er mange veldig kule kameravinkler og fotoet er gjennomført passende med resten av verket. Fargene er friske og klare og det er mange kule detaljer i hvordan fotoet forteller historien. Dette er med andre ord meget visuelt og filmatisk fortalt som beriker filmen. Du får også innslag av litt musikkvidoeaktig materiale.

Alt begynner som et mordmysterium, men filmen er så mye mer enn det. Dette er et kult portrett om en svunnen tid. Rapmusikken passer som hånd i hanske sammen med tiden, gatespråket og holdningen til de fargede. Jeg blir nesten litt nostalgisk av å dykke tilbake til 1990-tallet igjen. En eksotisk tid som tilhørte min barndom og tenårene. Det blir også en del annen fengende musikk fra 1990-tallet med med litt jazz mellom slagene. Filmen går mer stille i dørene fra starten og litt utover i filmen, men så starter avhørene som gjør at filmen får mer driv igjen.

Skuespillet i filmen leverer varene. I front treffer vi Mekhi Phifer (8 Mile) som Strike og Delroy Lindo (Siderhusreglene) som sjefen hans. Harvey Keitel spiller etterforsker Klein og du får John Turturro (O Brother, Where Art Thou?) i den andre etterforskerrollen. Vi treffer også Keith David (The Thing) og Isaiah Washington (Romeo Must Die) i andre mindre roller. Harvey Keitel, kjent for The Wolf i Pulp Fiction, er meget god i sin rolle som etterforskeren med stor karisma.

Konklusjon
Spike Lee leverer nok en kul film. Du er tilbake på 1990-tallet i filmen. Dette er et unikt portrett av de fargede som satte standarden og påvirket mye av den vestlige kulturen på godt og vondt. Stemningen pulserer på samme måte 90-tallet, og mye av grunnen er den varierte musikken som er med på å sette sitt stempel på det vi opplever. Musikken tar nemlig temperaturen på 1990-tallet med ulike sjangere. Det filmatiske er også veldig helhetlig og Spike Lee er med på å sette en spiss på dette verket. Liker samtidsaktualiteten i verket og dette er nok noe som mange fargede i USA fremdeles vil kjenne seg igjen i. Med andre ord er dette litt av et historisk verk som satte fingeren på noe av det som rørte seg i gettoen alla 1995. For min del er dette en solid film som vekker mye nostalgi og følelser. Jeg er glad jeg så filmen og ruller en litt forsiktig femmer for Clockers.