( + )

Vi skal til California, nærmere bestemt i Hollywood. Der treffer vi Faye. Hun er en statist i filmer som drømmer om å bli en filmstjerne av rang. Hun lever ut drømmelivtilværelsen og prøver å blomstre som en Hollywoodskuespiller. Naboen hennes heter Hackett og jobber i den kunstneriske avdelingen på Paramount. Fayes far, Harry, som har jobbet som en slags teaterartist, men han har gått på kompromiss med seg selv og går nå dør til dør og selger slangeolje. Der stifter han bekjentskap med Homer, som er en av kundene til Harry. Det alle disse har felles er at de drømmer om suksess. Jeg skal ikke si annet enn at dette utvikler seg til litt av et mareritt i den ellers så drømmefulle tilværelsen…

Filmen åpner med at Tod Hackett opplever sin nye leilighet. Det er en sprekk i den ene veggen hans som stammer fra jordskjelv. Den dekker han til med at han setter en rose inn i sprekken. Dette i seg selv er også med på å beskrive filmen i seg selv. En stygg sprekk som blir forvandlet til en vakker blomst. Det gjelder med andre ord å dekke over det manglende ytre. Filmens tittel heter på norsk; ‘Medaljens bakside’, men er direkte oversatt ‘Dagen til Gresshoppen’, der gresshoppen hentyder på de ansiktsløse og triste folka som samler seg, lever i lykkedrømmen og venter på noe som aldri kommer i livet.

Alt omhandler filminnspillinger og miljøet rundt Hollywood. Filmen er basert på romanen med samme navn som filmen fra 1938, skrevet av Nathanael West. Dette er meget Hollywoodsk beskrevet. De lever alle ut den amerikanske drømmen på. Filmen beskriver tiden på slutten av 1930-tallet med de som lever det dekandente livet. På grensen til det virkelighetsfjerne livet og ispedd en god del satire. De er rett og slett litt småslitsomme og krampaktige hele gjengen. Filmen kaster med et et meget kaldt blikk på Hollywood, filmindustrien og alt det står for og er tidvis da også litt metafilmaktig, der vi tilbringer en del tid på filmsett. Vi blir også med på grusomme hanekamper og annet vilt i filmens handling.

Rollefigurene er ganske skrudde, men minneverdige i filmen. Som en nærmest parodi på seg selv og hva de står for. Karen Black (Den store Gatsby) spiller den falmende statisten Faye, som lever i en romantisert verden, omtrent som den hun er en del av i filmene sine, slik at hun ikke er i stand til å ta inn over seg virkeligheten i eget liv. Nabo Tod Hackett, spilt av William Atherton (Die Hard), er vilt forelsket i henne, men hun spiller virkelig ‘hard to get’ og ender opp med å heller flytte inn hos Homer Simpson, spilt av Donald Sutherland (Invation of the Bodysnatchers). Ja, men ikke den gule TV-tegnefilmfiguren, men en annen rollefigur med samme navn. Homer og Faye lever i et ikke-seksuelt forhold og han fungerer mest som slaven hennes. Faren til Fay, spilles av Burgess Meredith, som ble nominert til Oscar for rolleprestasjonen, men også den alltid så velspillende Donald Sutherland er bra minneverdig i rollen som Homer.

Regien er ved John Schlesinger, som er mannen bak klassikerne Maratonmannen og Asfaltcowboy, begge med Dustin Hoffmann i hovedrollen. The Day of the Locust er forsøk på nok en stor og dyr film, men som ikke klarer helt å gripe fatt i storheten til de nevnte klassikerne, likevel har denne filmen en del kvaliteter med seg som gjør den ytterst severdig. Fotoet er blant annet ved Conrad Hall, som ble nominert for Oscar for sitt bidrag i filmen. Filmen har et glitrende og skinnende preg over seg i både lyssetting og produksjonsdesign. Dette er et preg som kler innholdet og passer perfekt med både tematikk og tidskoloritten i filmen.

Konklusjon
Filmen begynner som en dramafilm og glir over i en tilnærmet forvirret surrealisme. Dette preger også filmen og inntrykket du får av rollefigurene. De mangler varme over hele fjølen og er så ute som man kan få det. Det agerer filmen på etter hvert. Der en av dem får et morderisk raseri som er med å prege handlingen. Den delen er preget av litt skrekklignende elementer. Filmen er i alle fall rar nok og det er det som mest tiltaler meg med den. Et slags freakshow uten varme og du får derfor en medfølgende distanse til rollefigurene. Likevel føles filmen underholdende med storhet og kvalitet i flere ledd i produksjonen.

Det er også en rekke kule enkeltscener i filmen som krydrer inntrykket av filmen. Jeg trekker også noe for at filmen er i overkant lang med sine opp i mot to og en halv times spilletid, og filmen kunne med fordel ha vært kortet ned en del uten å miste budskapet. De siste minuttene er i alle fall meget minneverdige og et stort høydepunkt i filmen for min del, selv om det er mye blod og horror i denne delen. Da får mange av rollefigurene virkelig gjennomgå og filmen skifter helt karakter, som et sant mareritt.

[ Jeg så filmen på en DVD-utgivelse ]