Filmen handler om to søstre fra Lakselvdalen i Troms som flytter til Sverige i 2017. Der er de på utkikk etter en bolig og kommer på visning til selgeren Olaug i Gullspång. Plutselig smeller det fra en av søstrene; Du er vår avdøde søster, Lita! Dette er utgangspunktet for filmen som etter dette skyter i alle retninger og der det ikke er lett å si hva man kan stole på og ikke av det som kommer frem av de tre i front…

Som seer starter dette veldig snålt med at de tar om igjen en scene veldig mange ganger. Derfra og inn blir filmen mer dokumentaraktig, men er lagt opp på en måte med stor kunstnerisk vri på. Det hele er skapt av den anerkjente, svenske dokumentarfilmskaperen Maria Fredriksson, som med dette har skapt en så særegen film som haler og sliter i deg fra alle kanter og skaper en helt unik form for dokumentarisk fortellerteknikk som hele veien får deg til å måpe av det du blir vitne til.

Dette er en veldig utrolig og ellevill film på mange måter. Ja, det er en dokumentar der historien blir til imens de to søstrene blir kjent med Olaug. Det gir rom for at personene reagerer på hverandre og at det blir mange tvister underveis. Det er ingenting som er oppe i dagen i filmen og jeg skal ikke avsløre annet enn at ting mildt sagt ikke går som planlagt. Du får vite en del i løpet av dokumentarfilmen, men dette går hele tiden sine egne veier. Det virker som om alle personene i filmen prøver på å forme Olaug i sitt eget bilde. Det gjør den nye søsteren alt for å motsette seg og de to andre søstrene har sin egen agenda, som gjør dette til litt av et spill.

Filmen leker med oss som seer. Du blir tatt med på en følelsesmessig reise inn i det ukjente. Dette blir nesten uhyggelig rart og merkelig fortalt. Du forventer et mirakel av en film ut i fra tittelen, og ting begynner unektelig slikt, men så glir dette inn i fornuftens baner. Det er mange løgner i filmen og det er ikke lett å vite hva man skal tro på og ikke. Alt begynner som en typisk gladsak og ender opp i et noe mørkere hjørne i uvissheten. Alt formidles gjennom intervjuer med personene i filmen, noen møter mellom personene, rekonstruksjoner og noe arkivmateriale.

Vi blir etter hvert med på en jakt etter sannheten rundt omkring i Norge. Men selv om det er mye spennende materiale i filmen, er det ikke alle spor som følges fullt ut og vi får ikke alle svarene vi ønsker. Mulig dette er gjort med vilje, men det skaper en grobunn for mye egne tolkninger for deg som ser på, om hva som virkelig skjedde og ikke. Det er nesten som jeg lurer på om filmskaper Maria Fredriksson med vilje utelater ting fra dokumentaren for å skape ekstra spenning og total forvirring.

Konklusjon
For min del var dette en opplevelse å se, men hva det er jeg har sett på og hvilke følelser jeg sitter igjen med er vanskelig å beskrive. For meg var følelsen av å se filmen ganske altoppslukende, men jeg ble litt tom inni meg etter konklusjonen. Likevel liker jeg jo filmer som fucker litt med meg, og det gjør denne til gangs. Du får en dokumentarfilm som beveger seg litt på ytterpunktene av det landskapet disse filmene vanligvis befinner seg i. Det er både en velsignelse og en forbannelse på samme tid. Noen ganger lurer jeg litt på om alt egentlig bare er tull, da dette virker for vanvittig til å tro til tider. Når jeg skal rulle terning så sliter jeg litt, fordi filmen lurer meg, men jeg velger å rulle en femmer for en film som jeg kommer til å huske for den rare oppbygningen og gjennomføringen.

[ Jeg så filmen på NRKs Nett-TV ]