( + )

De to vennene Marian (spilt av Geraldine Viswanathan) og Jamie (spilt av Margaret Qualley) trenger å komme seg bort fra byen sin i et håp om å få bort noe av det som gjør deres liv litt trøblete om dagen.  De bestemmer seg for å henvende seg til et firma hvor de kjører en bil til en gitt destinasjon mot en sum med penger. Det de ikke vet er at nettopp deres bil ikke var ment for dem, og dermed har de noen hardbarka kriminelle på nakken.

Så... en film hvor én av de velkjente Coen-brødrene, nærmere bestemt Ethan Coen (mannen bak filmer som «Inside Llewyn Davis» og «No Country for Old Men») har regien burde vel kunne bli en relativt god film? MEN... det er absolutt ikke gitt at det blir bra – noe det faktum at jeg kun hadde hørt om selve filmen før den kom, men ikke hørt noen snakke om den, beviser til de grader. «Drive-Away Dolls» er en forholdsvis enkel film med en enkel struktur og en historie som snor oss forbi selve road-trip-filmen som sub-sjanger. Den gir et lite hint om at den skal være det i starten, men så havner den lesbiske åpenbaringen mellom de to hovedrollefigurene i sentrum og lar oss få føle på utenforskap, sex, kjærlighet og vennskap i en altfor fjollete og rar setting. Dette fungerer ikke for meg og jeg får aldri tak på verken dit historien skal eller dit hvor rollefigurene skal. Det som kunne blitt en artig og snodig liten film ender opp med å bli en film hvor sex og seksuell atferd tar over og hvor humoren uteblir. Ikke engang i kompetente hender som regissør Coen sine, ender dette godt.

Det er litt vondt å se en film dette som prøver å være, i mangel på et godt norsk ord, «quirky» uten at den lykkes. Der hvor skuespillerne kanskje kunne kommet ut av dette som sprudlende og morsomme, blir det i stedet en film hvor skuespillerne ender opp med å bli slitsomme og uten noe sjarm til å komme seg unna med det. Geraldine Viswanathan (kjent fra filmen «Blockers» og TV-serien «Miracle Workers») klarer seg nesten helt greit, men hun blir fanget opp av nettet til alt det dårlige som omgir filmen og siden Margaret Qualley (kjent fra «Once Upon a Time... in Hollywood» og 2024s store overraskelse «The Substance») er selve definisjonen på slitsom der hun stjeler altfor mye oppmerksomhet fra Viswanathans rollefigur. Legger man til at birollene ikke er nevneverdige sjarmerende eller artige heller, så ender jeg opp med en ganske så mislykket film.

Spilletiden kan være et av få positive lysglimt i denne filmen. Jeg synes det er forfriskende å se en film som ikke prøver å tyne ut minutter fra et tynnslitt og lite manus samtidig som at den klarer å bli raskere ferdig med tanke på resultatet som denne filmen leverer.

Konklusjon:

Da jeg først så en poster og en rolleliste for denne filmen dukke opp et eller annet sted på nettet, så poppet den opp på radaren min som en film verdt å sjekke ut. Jeg ser ikke trailere heller, så eventuelle faresignaler som eventuelt dukker opp filmens trailer hadde enten reddet meg fra å sjekke ut filmen eller så hadde de spilt meg et puss og fortalt meg at filmen er bedre enn den er. Tynn suppe med slitsomme folk omtrent kun fokusert på seksuell atferd uten sjarm og humor? Er det en ener på terningen, da?