En gammel professor (Jack MacGowran), som har spesialisert seg på å studere flaggermus, tar inn på et avsidesliggende og ganske snuskete hospits i Transylvania, sammen med sin pysete og ikke så veldig glupe assistent (Roman Polanski). Plassen er dekket av hvitløk, og mystiske dødsfall dukker opp. Men da husvertens datter (spilt av den vakre Sharon Tate) blir kidnappet av vampyren Count Von Crolock, mens hun tar et bad (noe hun gjør stort sett hele tiden), tar professoren og hans assistent opp jakten, bevæpnet med kors og spisse pinner.

Mitt Forhold til vampyrer
Jeg har et ganske kjølig forhold til vampyrer og vampyrfilmer. Av den enkle grunn, at jeg synes dette er et tema som har blitt melket til døde, og det spys ut vampyrfilmer hele tiden. Jeg er bare rett og slett drita lei. Nå lages det jo jaggu meg vampyrfilmer for barn også, så man kan trygt si at temaet føles temmelig oppbrukt. Men sånn ca. hevert tiende år dukker det opp en virkelig god vampyrfilm, og enkelte som jeg bil beskrive som helt OK innimellom. Den store majoriteten vil jeg klassifisere som det reneste søppel. Men smak og behag, for det er jo utvilsomt en svært populær sjanger.

Den siste vampyrfilmen jeg så, som jeg syntes var meget bra, var den koreanske filmen "Thirst" (Bakjwi) (2009), og før det "Interview with the Vampire" (1994). Så for meg er det alltid en liten prøvelse når en ny middelmådig vampyrfilm dukker opp.

Dette er ingen ny film, og vampyrfilmer er jo ikke noe nytt fenomen. Vampyrfilmer har eksistert siden filmens ungdomsår, og mange mener at "Nosferatu" fra 1922, var den første vampyrfilmen. Dette kan ikke bekreftes 100%, siden flere filmer fra denne tiden har gått tapt.
Tidenes mest kjente derimot, er nok "Dracula" fra 1931.

Denne filmen leker seg litt med sjangeren. Dette er en parodi , men som samtidig står støtt innenfor vampyrfilm-sjangeren. Grøsserkomedier er ofte vanskelige, siden de nesten alltid ender opp med å bli mest av det ene eller det andre... Og av og til ingen av delene. Denne er nok mest i komedie-universet, selv om den også byr på enkelte stemningsfulle smågrøss.

Roman Polanski viser at han er en utmerket regissør, og maler scener med fast hånd. Som skuespiller er han helt grei, men heller ikke noe mer enn det. Historen er den klassiske Draculafortellingen, med en liten humoristisk vri. Humoren er ikke hysterisk morsom, men tidvis humreverdig. Denne var nok sikkert langt morsomere i 1967 enn den er i dag, siden vi har hørt og sett de fleste vitsene mange ganger, og  i mange versjoner i ettertid. Men det som virkelig selger denne filmen, er den nydelige scenografien, utmerket
kameraarbeid, og strålende kulisser.

Sharon Tate giftet seg med Roman Polanski i 1968.
I 1969 ble desverre, den da gravide Sharon Tate, midtpunkt i en av filmhistoriens mest omtalte krimsaker, da hun på bestialsk vis ble drept av "The Manson Family".