I front for filmen finner vi en kvinne sent i femtiårene ved navn Romy. Hun jobber som toppsjef for et robotfirma. En dag begynner den unge mannen Samuel som har praksis i firmaet til Romy. Han oppdager Romy og innleder et erotisk spill med henne. Det blir et forhold som ‘fucker’ dem begge opp, men for Romy står både karrieren og ekteskapet på spill, men likevel pirrer nettopp det henne mer enn noen gang…

Dette er intet mindre enn en erotisk thriller med litt psykologiske elementer alla Basic Instinct, bare litt mindre potent og ikke like livsfarlig i vendingene. Dessverre er det fint lite handling i filmen for meg. Det skjer fint lite utenom disse dominanssexscenene som filmen har en del av. Likevel er ikke disse scenene så veldig sexy eller erotisk av seg. Du ser nesten ikke noe i løpet av filmen, men så er dette mer snakk om et erotisk spill som ikke fenger meg. Filmen åpner med en sexscene der vi hører sexen lenge før vi går inn i scenen. Da skjønner du hvilken film dette kommer til å være.

Jeg vil tro dette kanskje er mer innertier for det rette publikummet. I kinosalen var det mest jenter og de så ut til å like seg langt bedre enn meg. Men filmen var bra laget og det var en god film, selv om jeg nok skulle ønske at det psykologiske aspektet kunne vært mer fremtredende. Likevel skal filmen ha for at den opererte i det naturlige hjørnet med en handling som kunne skjedd i virkeligheten, det er mer enn man kan si om Basic Instinct. Det hele handler om å leve ut fantasiene sine, men først kommer skammen i veien for henne. Filmen bare skildrer et ukontrollerende forhold som ikke har noe form for kjærlighet i seg, bare rein lyst og seksuelle fantasier.

For min del var dette langt bedre enn Fifty Shades of Grey og mer slik som jeg trodde den filmen skulle være før jeg så den. Likte også godt castet i Babygirl. I front finner vi en lysende stjerne i den alltid så velspillende Nicole Kidman. Her prøver de å gjøre det samme som filmskaperne bak The Substance gjorde med Demi Moore. Kidman spiller også solid som Moore gjorde og dominerer Babygirl på en overbevisende måte. Hun spiller mot Harris Dickinson som er sent i 20 årene. Han har sjarme og driv i rolleprestasjonen sin. Faktisk langt bedre og mer forførende enn Jamie Dornan som Christian Grey fra ‘Fifty shades …’. Vi finner også den gamle førsteelskeren Antonio Banderas som Kidmans ektemann i filmen. Han er litt av en fløtepus her og passer godt i rollen som fin familiefar.

Halina Reijn har regien og dette var det første møte med henne som regissør. Hun har laget en meget rar film i så måte. For min del likte jeg noe av fotoarbeidet, spesielt en vakker scene der vi fra luften ser ned på et grønt parkområde der kameraet sakte men sikkert glir ned mot de vi følger går tur slik at kameraet beveger seg like ved dem. Filmen er laget på en del forstyrrende måter, spesielt på musikksporet der du får en musikk som høres ut som hvesende opphissende sex og pustelyder inkorporert i musikken. Musikken virker rar, men passer inn i den ellers så dominerende filmen. De har mye sex, men mest med klærne på, men likevel er dette mer erotisk enn 1950-tallets Hollywoodfilmer. Om du vil se naken hud, kan du fint styre unna dette som har noen par små scener i løpet av en nesten to timer lang erotisk film med naken hud.

Konklusjon
Jeg så filmen fordi den hadde fått veldig gode kritikker, men føler filmen ikke hadde så mye interessant ved seg. For min del var ikke hovedhandlingen noe mer enn et stort gjesp, og jeg hadde forventet at dette skulle provosere meg, men jeg føler bare alt ble for snålt og ikke noe jeg kunne relatere meg til. Kan dog skjønne at filmen beskriver hvordan fantasier man kan ha, som man ellers ikke kan leve ut på grunn av skam og at den vi deler livet med, ikke deler de samme tankene rundt sex i et forhold. Det er nok det som er kjernen i filmen. Så dveler ikke filmen med hva som er rett og galt, bare beskriver fantasiene og det er det. Jeg føler ikke at jeg relaterer meg nok til hovedpersonen og selv om det står mye på spill for henne, så føler jeg ikke at spenningen er like relevant for meg.

For min del klarer jeg verken å mislike eller omfavne filmen skikkelig. Med andre ord lukter det en firer for min del. Det skjedde ikke så mye og dette kunne vært mer tilspisset. Likevel har filmen noe å bygge på og dette er supert spilt av skuespillerne i front. De bærer filmen på sine skuldre, og Nicole Kidman gjør filmen verdt å se om man liker henne eller omfavner gode skuespillerprestasjoner. Det er også noen humormomenter underveis i filmen som løser opp noe i snippen og fikk hele salen til å le opp i alt det pinlige. Jeg føler dog at filmen holder seg i et troverdig spor hele veien og slutten er også en ganske passende epilog.