![]() |
Film: Emilia Pérez (2024)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie / Krim / Thriller / Musikal
Land: Frankrike, Belgia, Mexico
Regi: Jacques Audiard
Spilletid: 132 min
Datoer:
| 2025-01-31 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
![]() |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Andre kritikkratinger fra media:
Klikk eller trykk for å vise kritikker (25 kritikker)
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Anmeldelsen:
Solid, beundringsverdig og heftig om identitet og lykke.
Publisert: [ 30. Januar 2025 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Ingress: Rita jobber som advokat i Mexico City hvor hun begynner å bli rimelig lei jobben sin og systemet som forsvarer slaskete klienter som egentlig bare slipper unna saker de faktisk er skyldige i. Når hun en dag plutselig blir kidnappet og spurt om et oppdrag fra en kartellleder, blir hun tilbudt en enorm sum og en mulighet til å slippe taket fra jobben hun mistrives i. Oppdraget er imidlertid ikke bare-bare. Kartelllederen Manitas ønsker Ritas hjelp for å kunne realisere sin drøm om å få skifte kjønn og samtidig slette sin tidligere identitet og historikk. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Anmeldelse: En av nyårets virkelig store snakkiser er en film som er intet mindre enn 13 ganger Oscar-nominert. Emilia Pérez oppleves kanskje ikke som ren sprengkraft mens man ser den, men har likevel beundringsverdige sider og brannfakler innbakt som gjør at den virkelig skiller seg ut. Regissør Jacques Audiard er ingen nykomling. Han står nemlig bak titler som Oscar-nominerte Profeten (2009), mangepris-nominerte Rust og bein (2012), og Gullpalme-vinneren Dheepan (2015). Sterke portretter og kulturskildringer er med andre ord ikke noe fremmed for Audiard, og Emilia Pérez er heller inget unntak i så måte. Handlingen er altså lagt til Mexico City hvor advokaten Rita tar på seg oppdraget med å finne en lege som er villig til å fortsette og fullføre Manitas transformasjon til å bli kvinne. Samtidig sendes hans kone og to barn til Europa, dels for å få dem til å glemme ham, dels for å beskytte dem i tiden som kommer. Hans historikk som narkobaron og leder for storkriminelle kommer jo ikke nødvendigvis uten sjansen for livsfarlige hevnaksjoner, må vite. Så hopper vi fire år frem i tid. Manita har blitt til Emilia Pérez og lever nå som tilsynelatende vellykket og lykkelig transe. Et helt nytt liv er startet, men skjebnen skal ha det til at Emilia og Rita igjen møtes, for så å bli venninner og atter en gang kolleger. Emilia har nemlig startet opp et foretak og en hjelpeorganisasjon for familier hvis elskede barn og slektninger er forsvunnet, de fleste grunnet meksikansk narko- og kriminalitetsnettverk. Emilia ønsker slik å gjøre opp for sin stygge bakgrunn og forhistorie, samtidig som hun sliter litt med å bli kvitt all sin historikk. Vil fortiden innhente henne, og vil Rita i så fall også gå med i dragsuget? Filmen har fått en del kritikk for stereotypisk fremstilling av meksikansk kultur, miljø og karakterer, men det er vanskelig å følge kritikken noe særlig. Det vil nemlig alltid være store biter av sannhet selv i litt typete fremstillinger, og det er jo ikke akkurat feil at veldig mange søramerikanere, inkludert meksikanere, er ofre for store og utbredte kriminelle nettverk. Emilias transformasjon til kvinne vies heller ikke mye tid, og går fort over til å bli noe nærmest utelukkende positivt. Mer dybde og problematisering her, kunne fort gjort portrettet enda bedre. Det oppleves at fokuset til Audiard uansett mest er på elementer som handler om håp, drømmer og det å ha et mål fremover, mer enn å henge fast i fortiden og lide for denne. Rita og Emilia er to ulike typer kvinner som begge forsøker å få et bedre liv, samt komme seg bort i fra dårlige mennesker, og deres reise er samtidig også et studie i menneskelig ofring, lidelse, forsømmelse og tap. Igjennom Emilias transformasjon forstår vi hvor mye et menneske kan måtte ofre og gå igjennom for å få det godt med seg selv. Emilia Pérez er en snodig film, på flere vis. Den er en franskprodusert film, med handling lagt til Mexico, og med flere kjente “amerikanske” skuespillere. Det vil si, Zoe Saldana i rollen som Rita har riktig nok latinamerikansk avstamning, men vi kjenner henne jo mest fra amerikanske titler som Guardians of the Galaxy og Avatar. Selena Gomez likeså - meksikansk far, men mest kjent fra amerikanske filmer og tv-serier. Karla Sofia Gascón er imidlertid et litt mindre kjent navn, samt også et historisk et. Gascón er nemlig tidenes første transe nominert til en Oscar. Filmen har allerede vunnet haugevis med priser, inkludert juryprisen og prisen for beste kvinnelige ensemble i Cannes i fjor. Og la oss bare slå det klinkende klart fast - Emilia Pérez er en utrolig særegen, voksen, grundig og god film. Den byr blant annet på tematikk rundt kjønnskorrigering og legning som ikke bare er lite utforsket, men også hvor handlingen er lagt til en del av verden hvor dette er særlig problematisk. Skuespillet er stort sett fortreffelig, med særlig Saldana og Gascón som utstående og sterke karakterer. Litt rart er det dog at sistnevnte er nominert til Oscar for beste hovedrolle, mens Saldana for birolle, selv om rollene deres føles motsatt i størrelse og mengde. Nevnte jeg forresten at filmen også er en musikal? Joda, det er den, også! Sangnumrene florerer ikke her, men de gangene de kommer, er de fascinerende særegne i stil, form og utføring, noe som bringer ytterligere identitet til filmen og Audiards regi. Musikken og sangene kommer liksom ofte naturlig i fra miljøene rundt karakterene. De bakes inn i det naturlige lydbildet fra omgivelsene, stemningene i scenen, eller den mer klassiske typen - der hvor emosjoner må få utløp. Hvem hadde trodd at en drama-thriller-komedie-musikal fra et meksikansk kartellmiljø og om kjønnskorrigering skulle bli en av årets største filmer? Faktum er at denne rimelig salige suppen er så godt skrevet, regissert, spilt og utført at resultatet, samme hvor varierende i dybde og skildringer, er et imponerende stykke arbeid. Audiard setter avtrykk med sin stil på en måte som gjør filmen helt unik, mens det tematiske rundt transen Emilia i sentrum, også gjør filmen viktig, ikke minst i visse deler av verden. Til slutt skulle man kanskje ønske at filmen frembrakte bittelitt mer emosjoner underveis. Denne filmen kan kalles mye, men overemosjonell er den faktisk ikke. Kanskje er dette likevel et sjakktrekk, for å dynke en slik film i for mye føleri, ville jo også blitt “galt”. Emilia Pérez som film oppleves litt vanskelig å elske, er voksen og litt krevende. Se den likevel, for den er unik, viktig, beundringsverdig og et solid filmarbeid! (Foto/Copyright: SF Norge) |