( + )

Det er andre verdenskrig og vi befinner oss på Østfronten. Det handler om å gjøre en innsats for fedrelandet, som her er moder Russland. Vi følger skarpskytteren Vassili. Han er vokst opp i Uralfjellene hvor han var med sin bestefar på jakt. Vassili begynner i det små og plukker tyskere en etter en i hundretall. Med sin store tålmodighet gjemmer han seg i ruiner av byen Stalingrad og utgir en grusom trussel for Nasistene. Stalingrad er en by som tyskerne nesten tok helt og sliter med den skjulte snikskytterkrigen der de ikke vet hvor fienden befinner seg. Dette tenker tyskeren og mesterskytteren König å gjøre noe med. König begynner å luske i ruinene og litt etter litt finner han informasjon om Vassili. Det bygger opp til litt av en katt og mus-lek mellom Vassili og König, der bare en av dem kan seire…

Filmen er basert på William Craigs sanne historie, om vinteren 1942 til 1943 i Stalingrad, som kom ut i bokform i 1973, ved tittelen Enemy at the Gates: The Battle for Stalingrad. Dette er en inspirerende historie om heltemot og kamp mot overmakten. Det fortelles om en uutholdelig situasjon for de stakkars russiske soldatene. De har få våpen og løper mot fienden der bare 1 av 8 har våpen, og når en blir skutt så må de som løper bak ta opp våpenet og fortsette å skyte. I dette kaoset befinner russeren Vassili seg. Han begynner filmen helt uten våpen og løper ivrig rundt og venter på at han skal få seg noe å forsvare/angripe med. Alt handler om Vassili. Han er håpet om å snu krigen for russerne, som før dette taper stort.

Filmen beskriver krig på en dyster og mørk og hjelpeløs måte. Det hele begynner med slaget om Stalingrad. Tyskerne vinner stort frem i sin overlegne krigsføring. Men så kommer en russer med en frisk og lur taktikk som snur noe av krigshellet på slagmarken om til en stillestående krig der hver ruin kan minne om en skjult sniperpost. Vi følger en mann som er veldig god til å skyte, og etter hvert blir han jaget av en minst like flink ringrev av en tysker. Vassili er helten som skyter tyskere i an marsj med sin sniperrifle.

Det er litt uvant å følge russerne på film, der Hollywood spiller russere og tyskere. Det er et bra cast i filmen med Jude Law i front som sniperen Vassili. Og det gjør han med sitt pene ytre og en sexy hårsveis som alltid er velfrisert under hjelmen hans. Rachel Weisz er hans kvinnelige kjærlighet i filmen. Og sist, men ikke minst, finner vi Ed Harris, med sine isblå øyne. Han spiller den erfarne og ærgjerrige sniperen som gjør hva han kan for å slå sin fiende. For ham er det en bitter kamp, og han gir seg ikke selv om han har andre ordre fra sine tyske sjefer.

Det er et veldig enkelt og gjennomskuelig plott i filmen. Likevel er dette en ganske så folkelig krigsfilm som føles solid nok til å underholde. Det er også en sexscene i filmen der mye står på spill. Den snille og gode baben, spilt av Rachel Weisz har seg da med Jude Laws rollefigur. Denne kjærlighetshistorien er en del av filmen og er der for å fylle tid og gjøre dette enda mer allment. Vi treffer også Joseph Fiennes i en rolle som propagandaoffiser for russerne i tillegg til Bob Hoskins som spiller Khrushchev og Ron Perlman som russisk soldat med overraskende vri.

Konklusjon
Enemy at the gates har en del å spille på og er en film som engasjerer i all sin enkelhet. Det er også en hel del klisjeer i filmen og det ødelegger noe av stemningen. Det er slik at skurkene er onde og kalde og heltene er edle og noen vi virkelig heier på. For min del er det ikke alt som glimrer like mye i filmen. Jeg plages litt av at dette skal overdramatiseres i måten historien fortelles på og filmmusikken som er altfor tilgjort.

Det er noe litt eventyraktig over fortellingen, og det er vel og bra i en eventyrfilm, men dette er krigsfilm, og krigsfilmer skal være troverdig eller klassisk. Denne er ikke noen av delene, likevel er den godt laget i mye av det tekniske med en regi av Jean-Jacques Annaud, som gav oss Quest for fire, Rosenes Navn, Bjørnen og Syv år i Tibet. Joda, Annaud er en god regissør, men lykkes ikke hele veien med Enemy at the gates.

Dette føltes for sentimentalt og overfølerisk fortalt. Likevel synes jeg filmen gjør ting ‘nestensolid’ i flere partier og skaper folkelig melodramatisk heltekrigsfilm som jeg tror mange vil like. Jeg ruller en sterk firer på terningen for en film som gir deg en film som kanskje bare Steven Spielberg kunne fullført på klassisk 'følerisk' vis og kommet unna med det.

[Jeg Så filmen med abonnement på SkyShowtime ]