( + )

Dette skildrer noen dager i livene til fire selgere innenfor eiendom. De opplever økende desperasjon når en storkar kommer innom og gir dem et spennende og utfordrende oppdrag. De må levere på kommando i et vanskelig oppdrag og kun de to beste selgerne vil ha jobb etter en uke, resten får sparken. Det vikler alle selgerne inn i et spill der alle prøver å lure alle og stikke av med æren og beholde jobben…

Filmen er regissert av James Foley, som i nyere tid nok er mest kjent for å ha regissert Fifty Shades-oppfølgerne. Han stod også bak filmer som Who's That Girl med Madonna og regi på House of Cardsepisoder. Manuset er skrevet av David Mamet og basert på hans eget teaterstykke fra 1984 som vant Pulitzer-prisen. Jeg hadde ikke hørt om filmen fra før av, men det som teaset meg ekstra til å se filmen var både den høye scoren på IMDB på 7,7 og det kule stjernecastet. Vi snakker skuespillere som Al Pacino, Jack Lemmon, Alec Baldwin, Alan Arkin, Ed Harris og Kevin Spacey med mer.

Filmen begynner snålt i en telefonkiosk og da begynner jeg å lure hva jeg egentlig ser på. Alt foregår mye i samme rom og filmen er særskilt dialogdrevet med mye banning og en del kule replikker som det svinger av. Rollefigurene er også nådeløse selgere. Alec Baldwin spiller toppselgeren som er veldig stor i kjeften. Han er veldig cocky og etter dette strever alle med å være best. Resultatet er at de nærmest river hverandre i filler. Førstepremien er en Cadillac, andrepremien er et sett med biffkniver og tredjepremien er sparken.

Dette er en litt sær film. Starten er veldig intens og det drar deg inn i filmen. Der får vi oppleve deres oppfatninger av hverandre. Det hele foregår på et kort tidsrom på bare to dager. Du får litt Sopranosvibber av dialogen, bare med selgere i stedet for mafiafolk. Det snåle er at dette egentlig ikke handler om så mye. Det går mye i salg. Alle må prestere på det øverste nivået, i og med at det kun er bare to plasser. Filmen veksler med hvem vi følger og det er ingen hovedperson i filmen. Ofte fokuseres det på 2 til 3 selgere i samme rom som konverserer sammen.

Filmen er ganske god, men den floppet totalt på kino. Kanskje mye på grunn av tittelen? Den er ganske elendig og føles som bare babbel. Det er kanskje ikke rart etter slik dette fremstår, fordi dette er en entusiastfilm som må se den for den kule dialogen som sitter som støpt. Det er også vanskelig å skjønne hva de egentlig driver med. Det eneste vi stadig får innprintet er at om de ikke leverer er de ferdig, og at de ikke kan stole på noen av de andre kollegaene. Jeg sympatiserer ikke med noen av rollefigurene, men samtidig kan jeg forstå dem, fordi de er i en ekstrem skvis der de må levere varene, ellers er det kroken på døren for de fleste av dem.

Konklusjon
Dette er blitt en kritikerrost kultfilm i ettertid som jeg satte brukbar pris på. Alec Baldwins tale i starten setter tonen for filmen med måten han tok rommet på. Dette er en svært dialogdrevet film, som mister litt momentum mot midten av filmen. Uten dialogen hadde ikke dette vært noe å se på. Filmen er heller ikke lang og har en veldig brå slutt. Det er nesten ikke noen konklusjon i filmen. Inntrykket er at du får et rom fullt av skuespillere og at dette foregår mye i et rom, selv om det finnes noen unntak. Selgerne oppfører seg omtrent som kakerlakker. Filmen er evigaktuell i det at den handler om det jaget, det er å få salgene og fokusere på tallene mer enn menneskene bak salgene. Jeg ble noe skuffet over det jeg fikk. Dette var for meg for rendyrket og sparsomt i stilen, men gjennomført til tusen. Derfor ruller jeg en sterk firer på terningen og gir en anbefaling til deg som vil se noe annerledes og litt mer typisk teateraktig filmplott.

[ Jeg så filmen på DVD med en kompis ]