---

Ingress:

Vi følger de to amerikanske fetterne David og Benji. De drar til Polen for å søke etter sitt jødiske opphav. På sin reise møter de en rekke folk som også er på ferie eller guider som gjør turen deres bedre. De har som mål å se hvor bestemoren deres bodde i Polen og besøke graven hennes, samt dra til konsentrasjonsleiren Majdanek og leite etter hvordan jødene kan ha satt merke på Warszawa. De to fetterne kommer tett på hverandre og turen deres går ikke helt som planlagt. David og Benji utfordrer hverandre og lærer mye om seg selv på turen, gjennom møte med andre reisende og samtaler seg i mellom…

Anmeldelse:

Dette er en litt snål og smal roadmovie. A Real Pain er en film med både sjarme, humor og store indiefilmvibber. Det er kult å se en film som leker og underholder, om hverandre. Dette er en film som gir meg litt den samme følelsen av å se en Woody Allen-film, bare kanskje litt mindre mer allment på noen punkter. Vi får også en del fokus på psykisk helse gjennom rollefigurenes problemer med både angst og depresjon. På turen ser vi at de to fetterne har vokst litt fra hverandre og ikke har det samme forholdet som da de vokste opp. Vi får se at de prøver å finne seg selv gjennom turen og strever med å være i hverandres selskap.

Humoren i filmen er både situasjonskomikk, artige replikker og annen mørk humor som passer som hånd i hanske med innholdet. Liker hvordan filmen blander vanskelige temaer som Holocaust og gjør dem direkte feelgood. Rollefiguren Benji skaper også splid i reisefølget på grunn av hans sterke meninger om hvordan gruppens innstilling til Holocaust som severdigheter heller enn å ta inn over seg grusomhetene slik de var under krigen. Benji er ganske frekk og freidig og skaper både fryd og avsky om hverandre for David og de andre reisende.

Regien er ved Jesse Eisenberg som er filmskaper med stor F i filmen der han både spiller, regisserer og har skrevet manuset. Filmen er ingen direkte visuell vinner, men det den ikke har på spennende foto og filmsnacks, tar den igjen på sjarme, humor og hjertevarme. Språket er litt smågrovt med stor frekvens av banning og ukvemsord, likevel klarte jeg å distansere meg litt fra det og fulgte heller med på hva filmen ville gi meg. For dette er en fin liten indiefilm som gir en troverdig skildring av to menn som sliter med sitt og prøver å finne sine røtter og gjøre det beste ut av turen i hverandres selskap.

Liker hvordan filmen griper fatt i meg og jeg føler jeg blir en flue på veggen på tur til Polen med denne rare konstellasjonen. Rollefigurene er herlige hver for seg og de utfyller hverandre godt. Du får de to fetterne David og Benji. De er like forskjellige som solen og månen. David er ganske klagende og irriterer seg over Benji, som han både er misunnelig på og som gjør så mye rart. Benji er den fyren som bare tar rommet med en gang han kommer inn i det, det er stikk motsatt av David, som ingen legger merke til. Benji er gøyal, morsom og en fin fyr, men med sine problemer og diagnoser han også. David fungerer som våre øyne i filmen og han vi relaterer oss til, men han har også sine psykiske utfordringer som vi forstår og sympatiserer med ham, til tross for at han drar det litt langt i måten han sutrer på, men det er en del av ham og noe han må leve med.

Skuespillet i filmen er svært solid. Jesse Eisenberg viser seg nok en gang som en skuespiller som det bor mye i. Han gir oss en rolletolkning som du tror på i David. Han spiller en nevrotisk rollefigur som på mange måter kan sees på som rollen som Woody Allen ofte spiller i sine filmer, bare i en ung og oppdatert versjon, men uten kvinneproblemer. Kieran Culkin spiller den andre hovedrollen i filmen, og det er en rolle han er født til å spille. Kieran er broren til hovedpersonen i Alene Hjemme og debuterte som skuespiller i en birolle i nettopp Alene Hjemme i 1990. Nå er Kieran blitt godt voksen, men har fremdeles et veldig ungdommelig utseende og har bra sjarme på lerretet. Han ser ut som en populær fyr som alle vil være venner med og det passer helt perfekt til å spille Benji.

Konklusjon
Filmen får meg godt underholdt på flere plan. Jeg føler medfølelse med gutta i front og liker det de gir meg av troverdighet i rolleprestasjonene. Liker også fokuset på psykisk helse og hele feelgoodviben som filmen gir meg, og det til tross for at dette handler om ting man vanligvis ikke blander inn i en hjertevarm film. A Real Pain fikk meg også til å le en rekke ganger av situasjonskomikken og de treffende, overraskende og småfrekke replikkene. Det gjør dette til en vinnende film for deg som liker små troverdige filmer uten det store plottet, men med fokus på feelgood og å tilbringe tid med de sjarmfulle rollefigurene. Jeg ruller en finfin femmer på terningen for en kul film som viser at man ikke trenger allverdens med budsjett for å lage god underholdning.