( + )

Edward har den sjeldne lidelsen nevrofibromatose, noe som gir ham et karakteristisk utseende med utposninger i ansiktet. Vi følger ham i hverdagen og i måten han sliter på, både med selvtillit, i jobbsammenheng, sosialt og annet. Når en dag den nye pene naboen i amatørforfatteren Ingrid flytter inn i samme bygg, oppstår en god kjemi og vennskap mellom dem. Samtidig gir han selg selv grønt lyst for å være med i et medisinsk eksperiment. Dette fører til at han gradvis blir penere og kjekkere, eller “vanlig” som mange kaller det, og endelig kan han føle seg normal. Eller? 

Regissør Aaron Schimberg var inne på noe av samme tematikk og problemstillinger i sin Chained for Life (2018), også denne med Adam Pearson i en sentral rolle. Pearson har selv nevrofibromatose, og kommer inn i historien som mannen Oswald under en teateroppsetning som Ingrid og Edward samarbeider om.

Edward, som nå er kvitt det karakteristiske utseendet sitt, møter dermed på en i utgangspunktet likemann som vet hvordan han hadde det med å være annerledes. Problemet hans er imidlertid at Oswald, tilsynelatende upåvirket sitt utseende, utstråler en selvtillit og indre karisma som Edward selv aldri har hatt. Dette skaper gnisninger mellom de tre og en sjalusi og en indre kamp i Edward. 

I hovedrollen som Edward står Sebastian Stan. Igjen makerer han seg virkelig godt, noe han også gjorde i fjor. Interessant nok klarer jeg nemlig enda å se og høre Donald Trump i Stan her, etter hans eminente fremstilling av presidenten i herlige The Apprentice (2024).

For sistnevnte rolle er Stan i disse dager Oscar-nominert, mens han også nylig vant en Golden Globe for rollen som Edward i A Different Man. Og Stan gjør sin karakter meget solid, blant annet i store følelsessvingninger, men uten nødvendigvis å overspille eller overgestikulere. Som med Trump-portrettet føles Stan å gjøre mye med både blikk, små bevegelser, kroppsspråk og i stemmebruk.

Mot ham spiller ingen ringere enn Renate Reinsve som her gjør sitt internasjonale gjennombrudd. Ser vi bort i fra rollen fra fjorårets tv-serie Presumed Innocent hvor hun spilte mot Jake Gyllenhaal, er dette hennes første større spillefilm gjort i utlandet. Som Ingrid (som presenterer seg som å være fra Ålesund), er hun både sjarmerende, søt og har stor selvtillit, altså litt det motsatte av Edward, med andre ord. Det er en fryd å se henne mot Stan, og Reinsve gjør en veldig bra rolle her. 

Adam Pearson i sin rolle, er også fornøyelig med sin smått cocky erkebritiske stil og dialekt, noe som altså setter Edward nokså ut. Det er her interessant at den karakteren man i utgangspunktet ville fått mest empati rundt, nærmest skaper det motsatte. Oswald blir nemlig mer og mer irriterende underveis, og følelsene våre flytter tilsvarende mer over på Edward. 

A Different Man handler mye om kompleksiteten i oss mennesker. Om utseendet og hvor mye dette teller i dagens samfunn. Her er det lett å trekke flere paralleller til blant andre fjorårets The Substance. Fellestrekk ligger i fokuset på utseendet, hva som anses som viktig i dagens samfunn, og måten ikke-pene blir fremstilt som monstrøse. I likhet med Elisabeth Sharp, går også Edward igjennom en forskjønnelsesprosess, men hvor utfallet ikke nødvendigvis blir like idyllisk som først håpet på. 

Men filmen handler også om mye mer, i tillegg til slike åpenbare ting. Lagene, dybden og paradoksene i karakterene, er noe man oppdager og opplever underveis. Dette gjør filmen til en både interessant og ettertenksom opplevelse. Den er ikke minst veldig god på å illustrere mange av livets ironier, at veldig mye ikke nødvendigvis går ned de veiene man verken vil, håper på, eller ser komme. 

Det fremstår litt diffust hvorfor regissør Schimberg fremstiller alt i et 70-talls preg. Kornete bilder, retrofarger i klær, stedskoloritt og det estetiske, et jazzy lydbilde som minner om Woody Allen, med mer, gir nemlig filmen et klart retropreg, selv om handlingen likevel og åpenbart er lagt til våre dager. Er han bare stor fan av Allen, kanskje?

Samtidig er den underveis også litt tung og selvhøytidelig. Det er en del mørk humor her i satiren og det mer åpenbare, men som opplevelse er den aldri veldig morsom, veldig rørende, eller veldig engasjerende av en merkelig grunn. Kanskje ligger det noe i at den bare delvis fremstår som humoristisk satire, men ikke såpass mye som eksempelvis nevnte The Apprentice? Filmen utstråler uansett store kvaliteter, både innen en særegen regi, i manuset og dets utvikling, samt i karakterer og skuespill. Sebastian Stan står ikke minst igjen her som en av de mest spennende amerikanske skuespillerne for tiden.

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)