---

Ingress:

Etter å ha vært enke i fire år, blir Bridget Jones oppfordret og pushet til å begi seg ut på datemarkedet igjen. Som alenemor for to barn, backet av den vulgære eksen Daniel Cleaver, og med venner rundt seg, er det likevel litt vanskelig. Hun er nemlig ute av trening og generelt i tvil -  trenger hun egentlig en ny mann? 

Anmeldelse:

Hele 24 år har gått siden den første filmen, noe som heldigvis merkes, i hvert fall til en viss grad. Filmen spiller nemlig like mye på genremarkører, minner og nostalgi, som på nye, mer moderne elementer. Blandingen gir en dels morsom og etterlengtet oppdatering, dels en like klein og småflau ettersmak. 

Basert på forfatter Helen Fieldings bokserie, har hun sammen med manusforfatterne Dan Mazer og Abi Morgen denne gang tatt livet av Bridgets ektemann Mark Darcy, alt for at enken igjen skal få date og møte nye menn. Som alenemor for barna Mabel og Billy, har det gått fire år siden Darcy ble drept i et militært utenlandsoppdrag. Både Bridget og barna sliter med savnet, samt med det å gå videre. Etter hvert vender hun tilbake til både dating og jobben som tv-produsent, samtidig som hennes sedvanlige jeg i den vimsete, klumsete og usikre kvinnen i henne aldri er langt borte. 

Undertegnede hører med til dem som ikke direkte har elsket Renée Zellweger og hennes karikerte trutmunn og grimase-fremstilling av Bridget. At folk derimot lett klarer å speile seg selv i hennes karakter, er langt lettere å være med på. Denne mer eller mindre klassiske klovnen i Bridget er jo åpenbart en karakter vi både kan le av, og ikke minst med. 

Etter hvert havner Bridget i en klønete situasjon som bringer henne på sin første date på svært lenge. Den unge, kjekke og veeeeldig mye yngre Roxster McDuff (Leo Woodall) tar henne med storm, samtidig som aldersforskjellen etter hvert selvsagt gnager i dem begge. Parallelt skjer det også noe med den mer jevngamle, kjekke, men bestemte læreren Scott (Chiwetel Ejiofor) på skolen til barna hennes. Hvordan det hele går etter hvert, skal ikke røpes her, men noe veldig overraskende blir det jo strengt tatt ikke.

Igjennom mer eller mindre klassisk slapstick- og erkebritisk humor, krydret med noen oppdaterte vitser og satiriske stikk, morer manus såpass jevnt over at opplevelsen av Bridget Jones anno 2025 ikke blir så cringe som man hadde fryktet. Det hjelper nok også på at filmen drar inn litt mer alvor denne gang, både i savnet etter Mark, men også at barna får sitt fokus etter hvert i sitt savn etter faren. 

Bridget Jones kan med denne filmen synes å endelig ha landet i livet, noe som også kan antyde at filmserien nå går mot slutten. Eller…? Dette siste kapittelet er i hvert fall blitt en nokså fornøyelig smørje av like mye nytt, moderne og oppdatert, som den er “god, gammeldags”, klisjéfull og stereotypisk innenfor genren romantisk komedie.

Men i en tid der perfeksjon og slitsomt overfokus på sosiale medier og i livet ellers tærer oss ned, oppleves faktisk den anti-perfekte Bridget og hennes vimsete tilværelse som både etterlengtet og herlig avslappende underholdning. Faktisk. Selv om filmen til slutt blir litt vel Love, Actually, føles dette fremdeles mer genuint, ekte og ikke minst relaterbart for mange, enn veldig mye annen samtidsunderholdning der ute. Dét er en god kvalitet som aldri skal undergraves. 

(Foto/Copyright: United International Pictures)