( + )

Min briljante venninne er en type serie hvor det velkjente utsagnet om at “boka er bedre enn filmen” blir slått i hjel i nærmest hver scene. I tilfellet filmatiseringen av Elena Ferrantes fire bøker om Elena og Lila, er jeg nemlig sterkt i tvil om det faktisk går an å lage en bedre tv-serie.

I utgangspunktet er ikke dette en type serie denne karen kaster seg over, men grunnet stående ovasjon over førstesesongen tilbake i 2018, satte jeg igang. Og altså… nå når fjerde og siste sesong er over, sitter jeg nesten igjen med et slags hakeslepp.

Sjelden, eller ærlig talt aldri, har jeg opplevd å bli så sugd inn i et karakterdrama, i en oppvekstskildring, og i et så stillferdig bilde av en tid, sted og kultur jeg egentlig ikke er i nærheten av selv. Samtidig føler man jo også så mange likheter og koblinger her, til alt og alle, at man umulig ikke klarer å både identifisere seg med og føle med Elena, Lila, og de andre. 

Serien utforsker temaer som oppvekst, vennskap, sosial og kulturell klassetilhørighet, samt hvordan dette former oss som mennesker. I sentrum står de to venninnene Elena Greco og Lila Cerullo som vokser opp i et fattig og kriminelt belastet nabolag i Napoli på 50-tallet.

De to jentene er i utgangspunktet rake motsetninger og som natt og dag, men slik ulikheter ofte har det med å tiltrekkes hverandre, holder også Elena og Lila sammen i tykt og tynt, selv om de også kan være hverandres verste fiende. 

Elena er den rolige, veldannende og velutdannede kvinnen som blir forfatter. Lila er også lenge flink til å skrive, men livet hennes kollapser grunnet flere årsaker på måter Elenas hverdag aldri gjør. Lila er en passiv-aggressiv dame som alltid byr venninnen Elena på utfordringer, enten det er bevisst for å irritere henne, eller fordi det er en smart bakenforliggende og vennlig grunn til det.

Serien følger dem fra barndommen, via oppvekst og ungdomstid, til voksenlivet med barn og familie, og til slutt inn i alderdommen. Handlingen følger de fire bøkene til Ferrante og har følgende derfor også fire sesonger. 

Karaktergalleriet er stort i denne serien, men nesten samtlige scener i de 36 episodene har enten Elena eller Lila med i bilderammen. Ikke bare omgås disse to damene veldig mange familiemedlemmer, venner, naboer og andre bikarakterer, de blir også hyppig byttet ut med nye skuespillere ettersom årene, tiden og sesongene går.

Historien om Elena og Lila blir dermed litt forvirrende og krevende i måten man har mange navn å forholde seg til, samt enormt mange skuespillere å plassere med stadig nye ansikter. Likevel viker altså Elena og Lila aldri fra oss, og forblir slik enorme påler innad som vi alltid kan henge og støtte oss på.

I rollene som hovedpersonene i venninneparet har man de første episodene valgt halvt norske Elisa del Genio som Elena og Ludovica Nasti som Lila. Fra og med episode tre og frem til sesong fire, spilles venninnene av Margherita Mazzucco (Elena) og Gaia Girace (Lila). I sistesesongen spilles de samme karakterene av en ung Elsa Lystad-lookalike i Alba Rohrwacher og Irene Maiorino. Førstnevnte har også fortellerstemmen igjennom hele serien. 

Min briljante venninne utfolder seg i et både utforutsigbart og ujevnt tempo. Tempoet er ofte sagtegående, men samtidig kan det plutselig også gå fort. Man vet aldri hvor lang tid man har med en enkelt scene, med karakterer eller når man plutselig hopper frem enten flere måneder eller år. Dette kan høres frustrerende og rotete ut, men måten det gjøres på, tilfører serien også den enorme kvaliteten av spennende narrativ utvikling, samt overraskelser som man aldri ser komme, akkurat som i det virkelige liv. 

Serien er fullstendig oppslukende grunnet skuespillerne, manuset, og måten vi kobler oss på dem på. Men serien er også vanvittig vakker i måten den speiler Italia på, i tidskoloritt og som et samfunn i stadig utvikling ettersom årene og tiårene går.

Serien er slik også et imponerende stilstudie og tidsbilde på Italia, fra etterkrigstiden og igjennom modernisering og utvikling, kriminalitet og miljø, kvinnekamp og frigjøring. Elena Greco følges som den forfatteren hun drømte om å bli, og faktisk også blir. Igjennom forfatterskapet hennes skriver hun blant annet om kvinnens rolle i det italienske samfunnet og kulturen, samt hjembyen Napoli og hvordan den utvikler seg. Dette byr etterhvert på utfordringer både for henne, Lila og deres familier, for ikke alle liker å høre ærlige ord om sin hjemby. 

Min briljante venninne har en helt unik måte å suge seeren inn på og som jeg finner vanskeligheter med å finne sammenlikninger med. Rent tematisk, stilmessig og i lokasjonen med Italia, er den sammenliknet med mye klassisk neorealistisk film, en stilretning som tok utgangspunkt i vanlige mennesker og deres hverdag, samt problematiserer utfordringer i samfunnet og kulturen rundt dem. 

Elena Ferrantes “Den napolitanske kvartetten” er historien om to venninner som er like mye hjertevenner som konkurrenter. HBO og italienske RAI har laget en serie og filmatisering som vil gå inn i tv-historien som noe av det mest respektfylte, kvalitetssterke og uforglemmelige som kanskje noen gang er gjort innen filmatisert litteratur. Serien er Italias største produksjon noensinne og dette synes i hvert eneste ledd og bilderamme, i musikken og enkeltscenene. Filmatiseringen blir slik også et bilde på vanvittig respektfull og nydelig kulturell behandling av en litterær klassiker, omgjort til et annet medium. Jeg kan rett og slett ikke få anbefalt Min briljante venninne sterkt nok. Den må bare oppleves! Så, se denne, og neste gang noen sier at boka er bedre enn filmen eller serien, ja så vet du hva du skal si! 

(Foto/Copyright: HBO MAX)