---

Terningkast:


Ingress:

Vi følger tvillingene Hal og Bill Shelburn fra de er gutter og langt over i voksenlivet. De to brødrene finner som barn en mystisk og kul, opptrekkbar lekeape med en tromme. Men de erfarer at denne apen er ikke til å spøke med. Hver gang apa trommer i vei så drepes det en person. Det blir starten for mye terror for familien til Hal og Bill og deres forhold blir aldri det samme som det var før apen entret livet deres. Det skal også vise seg at det er vanskelig å kvitte seg med apen også når de onde kreftene først er aktive og knyttet til brødrene...

Anmeldelse:

Jeg er og har alltid vært fan av filmer basert på verk av den amerikanske forfatteren Stephen King, og dette er basert på en novelle med samme navn som filmen fra det Herrens år, 1980. Brutaliteten er virkelig på plass i filmen og dette er både blodsplattende, masse kroppsdeler som blir kuttet av og samt direkte grovt på flere kanter, reint volds- og skrekkmessig. Dette er også en komedie og det er veldig mye galgenhumor i filmen. Vi vet jo litt hvordan dette kommer til å utvikle seg, da vi kjenner igjen deler av formelen og oppbygningen i mange av Kings verk.

Du lurer på om dette er en 'dugens' skrekkfilm? Jeg vil svare ja på det, og utdyper svaret med at dette er rett i gaten for deg som har sett mye Stephen King-skrekk fra før av. Du får mye av det samme gaten som en rekke andre filmer opp igjennom. Det er greit driv i filmen også. Premisset er at det er en mekanisk ape som dreper folk om man trekker den opp. Dessverre er det apen selv som velger sine offere og ikke den som trekker opp. Med dette kommer en destruktiv holdning og våre venner som vi følger, går det ikke bra med. Det er som det hviler en forbannelse over de som har tatt apen i bruk. Alle dør rundt dem.

Jeg lo og gliste en del av filmen og det rå showet som åpenbarer seg. Det er mange mord som er de sykeste ulykker. Vi snakker mye i samme gaten som Final Destination, men med en tvist av Whishmaster med at apen utfører mordulykker, men det går ikke an å styre det som skjer som i Whishmaster. Så er det også kanskje noen som lurer på om dette går ned i Childs Play/Chucy-land, men det gjør den ikke. Denne apen snakker ikke og må trekkes opp. Den utfører heller ikke mordene selv, men får dem til å skje i form av regisserte ulykker, på samme måten som i Final Destination.

Men selv om det er mange rare dødsfall, så går det litt inflasjon i dem etter hvert, og du blir ikke like overrasket etter dødsfall nummer 5 og til nummer 50, for det er veldig mange som dør, og flere og flere blir det utover i filmen. Og dette blir nesten som en slasherfilm med ulykker. Det er ofte hodet og kroppen som blir most, men selv om dette er brutalt nok, så går både Terrifier 2 og 3 dette en høy gang i både splatter og sykhet. Kunne nok ønsket meg mer kreativitet i hvordan ulykkene skjedde. Likte godt mystikken i starten av filmen, men derfra og ut, beveger ikke dette så mye lenger. Det er dessverre ikke så mye å bygge på og dybden i filmen er heller ikke noe filmen satser på. Med andre ord er humoren og brutaliteten det som driver filmen fremover og skaper underholdningsdrivet.

Regien er ved ingen ringere enn Osgood Perkins. Det er mannen som gav oss Longlegs, som er en film jeg elsket å se på kino. Men der Longlegs hadde en stor og creepy atmosfære med god historie og psykologiske thrillermomenter, så beveger dette seg i det mer lettbeinte landskapet. Perkins skal ha for at han setter sammen filmen på en solid måte og det er mange veldig kule klipp og overganger i filmen med medfølgende filmhåndverk, men der stopper også fascinasjonen min for filmen. Det gjør at dette er et godt hakk ned fra Longlegs. Synes heller ikke at rollefigurene er noe du kommer så tett inn på dem heller. De er der mer for å serve komikken og sy alt sammen.

Konklusjon
Jeg hadde høye forhåpninger til The Monkey, og den innfridde noe, men jeg ble ikke helt overbevist. Dette er langt unna Longlegs på mange vis, men den innfridde greit på den jevne Stephen Kingfilmskalaen. Jeg ruller en firer på terningen for en film som gir deg noe av det jeg vil ha, men som mangler det siste lille ekstra i pakken. Det kunne vært mer creepy stemning, eller mer sjarme. Det mangler noe sublim i filmen for at du skal 'connecte' helt til filmen og det showet den gir deg. Dette er ikke direkte bodyhorror, men noe kan beskrives som det, bare ikke klassisk. Så også at godeste James Wan stod oppført som produsent for filmen, men dette er ingen Conjuring-spinoff, selv om apen derfra er noe lignende. Alt i alt er dette en film som underholdt meg fint, men det er også en film som ikke briljerte nok. Om du liker lette skrekkfilmer uten for mye fiksfakseri, så er dette en gøy film med en del moro og kjekk popcornfaktor over seg.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino ]