---

Ingress:

Garfield (stemmelagt av Chris Pine) er en liten katt som blri etterlatt av sin far i en mørk og skummel bakgate, men heldigvis så lukter han himmelsk mat fra en italiensk restaurant rett rundt hjørnet. Her inne sitter den enslige Jon (stemmelagt av Nicholas Hoult) og nyter en middag, og noen minutter senere er Jon blitt katteeier. En lang stund senere er det Garfields matvaner som styrer dagene i huset hvor de bor helt til Jon en dag blir møtt av et syn som gjør at han skjønner at noe er galt. Kjøleskapet har stått åpent siden natten og på gulvet ligger det mat utover. Siden Garfield aldri lar mat ligge på guvlet er det kun én løsning: Garfield må ha blitt kidnappet! Men av hvem? Og hvofor?

Anmeldelse:

Garfield-katten er nok et symbol på oppveksten min siden katten var å se på TV, i tegneserier og i lekebutikken. Jeg kan være så ærlig å si at jeg ikke har et stort forhold til den lasagne-elskende katten, men jeg vet godt hvem han er og hva han står for. Så hvorfor nå? Hvorfor er det blitt laget en animasjonsfilm på denne tiden av 2000-tallet? Holdt det ikke med de to live-action-filmene hvor Bill Murray (kjent fra «Ghostbusters» og «Lost in Translation») ga stemmen sin til katten i to helt forferdelig filmer? Var ikke det selve grunnen til at jeg og mange andre bestemte oss for å la katten «hvile i fred»? Neida, det var tydeligvis på tide å vekke ham for å lage furore i ren animert form i langfilmen med det fantasisk spenstige navnet: «The Garfield Movie».

Animasjonen er for så vidt grei nok den, men fargepaletten som er dynket i nyanser av oransje er ikke akkurat den mest kledelige å hvile øynene på i over halvannen time. Så da er det egentlig to ting som kan redde filmen fra å bli den tredje Garfield-filmen på rad som stinker, og det er stemmene og historien.

Stemmene er helt OK. Det er ingenting som oser av enorm kvalitet, men det er også litt vanskelig når det er en Garfield-film det dreier seg om. Man er nødt til å befinne seg innenfor noen gitte rammer og spillerommet er ikke altfor stort. Chris Pratt («Guardians of the Galaxy» og «Jurassic World”) gjør en helt grei figur i den matelskende latskapen som er Garfield, men det er først og fremst stemmene til Samuel L.Jackson (kjent fra «Captain Marvel» og «Pulp Fiction»), Ving Rhames (kjent fra «Dawn of the Dead» og «The Wild Robot») og Hannah Waddingham (kjent fra «Ted Lasso» og «The Fall Guy») som trer frem som stemmer som bærer og som gir godt liv til sine rollefigurer.

Historien har da heller ikke så mye spillerom og om man har sett noe som helst fra Garfields verden tidligere, så er det ikke noe nytt fra denne fronten. Garfield er helt lik seg selv og gjør ting på sin måte, selv om det også ligger en familie-tråd i dette garnnøstet også. Det er en helt OK film å se sammen med familien, men det er litt langt mellom både humor og spenning, noe som gjør den litt kjedelig – selv om den scorer litt ekstra på at den er en søt og lun film.

Konklusjon:

«The Garfield Movie» er nok ikke min «go to»-film innen animasjon heretter. Joda, den klarer seg helt greit og den både ser og høres ganske så gjennomført ut. Jeg sliter litt med å se bakgrunnen til at filmen fortjener sin rett etter de forferdelige live-action-filmene som kom ut for noen år siden. Motivasjonen til å lage en animert film er helt innafor (LES: det finnes et stort publikum for animasjonfilmer), men den gir meg ikke noe spesielt utover at den fyller på med litt ekstra kunnskap om Garfield og verdenen han lever i. Terningkastet blir en sterk toer. Og DET er en hel ekstra prikk enn de 20-år gamle filmene fortjener.