---

Ingress:

Om du tenker at livet du lever er kjedelig og at du gjerne skulle utsatt deg selv for litt farligere og spennende ting, så burde du prøve jobben til Kate (spilt av Daisy Edgar-Jones). Hun er en forsker som jobber med å utvikle en metode som kan gjøre tornadoer mindre og kanskje også bli oppløst. Og for å få til det er de hele tiden i nærheten (og gjerne også midt inni) tornadoer, men etter å ha gitt seg med det livsfarlige yrket en stund, er hun tilbake i Oklahoma for å hjelpe en gammel venn og kollega – som igjen betyr å sette livet på spill.

Anmeldelse:

Ja, jeg kaller dette en «katastrofefilm slik de lagde dem før år 2000» av den enkle grunnen at det ikke lages så mange filmer innen denne subsjangeren, og heller ikke på den måten de gjorde det på 90-tallet. Det var noe helt spesielt og noe litt mindre seriøst, samtidig som at det hele føltes litt ekstra på kroppen. Etter inntoget fra 3D og gigakinoer med IMAX og 4D, så er det jammen godt at en katastrofefilm tar seg godt ut på 108 tommers lerret hjemme i kinostua. At lyden også bidrar til at katatrofen omtrent preller av panelmalingen, er fabelaktig for en filmentusiast som har savnet noen skikkelige bidrag til sjangeren. At den forsøker å hoppe etter «Twister» er jo uunngåelig, men jeg synes jammen den klarer seg godt.

Mye av grunnen til at den klarer seg godt er at den har noen gode rollefigurer og spesielt én skuespiller som seiler opp som en av vår tids beste skuespillere, Daisy Edgar-Jones (også kjent fra «Under the Banner of Heaven» og «Where the Crawdads Sing»). Hun har en fantastisk egenskap til å gripe hvert eneste bilde hun er en del av og eie scener. Heldigvis har vi henne med her, for Glen Powell (kjent fra «Top Gun: Maverick» og «Anyone But You») bedriver sitt vanlige glatte og litt tomme skuespill – som for øvrig kler hans rolle godt. Motsetningene, kjemien og dynamikken mellom Powell og Jones er i hvert fall god nok til å bære filmen og gjør at mellomstasjonene og det medmenneskelige mellom actionsekvensene klarer seg greit.

Regien, ved den relativt ukjente Lee Isaac Chung (best kjent bak filmen «Minari» og en episode av «The Mandalorian») gjør få feil – om noen – ved å smelle til når det trengs for så å gli sømløst over i det medmenneskelige og emosjonelle. Man kan kanskje klage på at denne filmen følger en slags formel, men det befriende med denne filmen er at den ikke nødvendigvis tar helt den samme «forsker finner ut at noe illevarslende kan skje i løpet av en gitt tidsperiode, men så skjer det i løpet av to dager»-formelen som mange andre i samme båt gjerne tar. Noe grunnleggende som definerer katastrofefilmer er selvfølgelig på plass her, men jeg synes at denne er litt grundigere og litt mindre overfladisk.

Teknisk sett så er jo dette en liten gavepakke av en film. Store orkaner som druser inn i stua med pomp og prakt gjør seg godt på 4K-formatet, og jeg koser meg når jeg kjenner at lyden drar på såpass at jeg lever meg enda mer inn i de mest stressende situasjonene som rollefigurene opplever på sitt verste. Dette er stormfullt på den gode måten.

Konklusjon:

Dette var det bedre enn fryktet? Ikke sant? I hvert fall så hadde jeg fryktet at dette kunne bli en tam affære som plasserte seg litt skamfullt i skyggen til «Twister» fra 1996. MEN slik ble det ikke. En tight og underholdende katastrofefilm med en årvåken Daisy Edgar-Jones i den bærende hovedrollen var slettes ikke å forakte. Jeg er fornøyd, jeg. Terningkastet blir dermed en sterk firer.