---

Ingress:

Bea (spilt av Sydney Sweeney) møter Ben (spilt av Glen Powell) og opplever en kveld og en natts magi før de splittes på en brutal og stygg måte. Men når Bea drar til Australia for å være med i et bryllup så gjenforenes hun med Ben. Og siden de begge ønsker å komme seg ut av kinkige situasjoner og samtaler, velger de motvillig å late som at de er et par selv om de begge hater hverandre intenst.

Anmeldelse:

Romantiske komedier kommer ikke altfor ofte i min retning, selv om jeg vet at det finnes en drøss av de med svært lav kvalitet (på mer enn én måte) ute på forskjellige strømmetjenester. Jeg er ikke en som ofte oppsøker dem heller, da det ikke er min favorittsjanger. Men innimellom hører jeg om en romantisk komedie som har fått gode skussmål både blant den vanlige kinogjengeren i gata, samt de som foretar seg anmeldelser av dem på et profesjonelt nivå, og «Anyone But You» var akkurat en slik film. Men for meg så lyser jo varsellampene på lang vei før filmen har startet. For i hovedrollene finner vi to skuespillere som ikke akkurat pleier å imponere foran kamera.

Sydney Sweeney (kjent fra «Madame Web” og «Immaculate») er så statisk og apatisk at jeg virkelig sliter med å se hvorfor det oppstår en romanse med Glen Powell (kjent fra «Top Gun: Maverick» og «Twisters») som på sin side er en pappfigur av en rollefigur som mangler sjarm og komisk timing. Det er ikke akkurat drømmeduoen til å lede en romantisk komedie... Og når disse to ikke makter å skape en viss kjemi og begge sliter sterkt med å lande den komiske timingen, blir det ingen heldig utgave en romantisk komedie.

Historien er for så vidt helt kurant når det gjelder sjangeren. En gutt og en jente som misliker hverandre skal spille forelsket og ender kanskje opp med å like hverandre mer enn de hadde tenkt? Det er i bunn og grunn noe sånt som skjer her, og det er forutsigbart og enkelt nok til at akkurat det fungerer ved denne filmen. Det er noen små høydepunkter underveis her – og det er de jeg må gripe tak i for alt de er verdt. Jeg kan humre litt ved noen anledninger, men det er stort sett lite festlig å se Sweeney og Powell prøve å være morsomme med romansebygging som fundament. Dette ble fort kjedelig og jeg sliter litt med å bli engasjert i alt som skjer.

Konklusjon:

Det kommer ikke som noen overraskelse at Sydney Sweeney og Glen Powell sliter med å skape filmmagi sammen. Kjedelige rollefigurer, kjedelige skuespillere og en historie som bærer preg av å legge det meste av ansvaret over på de to hovedrolleinnehaverne gjør at dette ikke fungerer særlig godt. Jeg hadde håpet på å bli sjarmert, men endte opp med å bli sliten av de mange tamme forsøkene på å få inn noe god romantisk humor. Terningkastet blir en toer, av det svake slaget.