---

Ingress:

Vi følger den ambisiøse og nyskapende arkitekten László Toth fra 1947 og mange tiår fremover i tid. Han kommer til USA og prøver å følge den amerikanske drømmen om å lykkes stort og gjøre navnet sitt kjent i bransjen. Han prøver også å få den europeiske familien sin over til USA. László lykkes å få foten innenfor hos forretningsmannen Harrison Lee van Buren som ønsker å bygge en gigantisk bygning til minne om sin mor. Vi følger Lászlós kamp om å få ferdigstilt det mildt sagt kaotiske byggeprosjektet og samtidig prøve å få den kjære familien sin over til USA…

Anmeldelse:

The Brutalist er tittelen på filmen og den gjenspeiler ikke på brutalitet, men på den modernistiske arkitektstilen brutalisme som er stilen hovedpersonen bruker på gigantprosjektet sitt. Dette var også en trendstil som skjøt fart under perioden vi følger arkitekten László gjennom filmen. Når László Toth kommer til USA, så har han en ballast med seg. Vi øyner at noe voldsomt har skjedd under krigsårene og han er jo også jøde som må ha lidd under Holocaust. Filmen viser ting i nuet mer enn å dvele med fortiden. Det er en genistrek som holder oss sulteforet på informasjon om denne litt gåtefulle mannen i front.

Følelsen i filmen er noe kjølig og arkitekturen som står i fokus heller enn menneskelighet og familieverdier. Vi får en film som danner et bilde om en kompromissløs arkitekt som ofrer alt for kunsten og faget. Det blir en høy pris å betale og han går nesten til grunne selv i dette forløpet med heftig narkotikabruk og en familie som splittes mer enn den samles på grunn av hovedpersonen. Han setter også hele fremtiden til familien i fare med å ikke få betalt for et gigantisk arkitektprosjekt som han heller vil gi sitt honorar for å få det som han vil enn å få betalt. For mange er det nok litt å kjenne seg igjen i her i de som ofrer alt for karrieren og glemmer de rundt seg, selv om intensjonen aldri er å gjøre nettopp det.

Elsker hvordan filmen er laget. Den fremstår som gjennomført i alle ledd fra kunstneriske som inkorporerer det arkitektoniske preget som filmen omhandler til det ‘artsy’ fotoet skutt på deilige 35 millimeter av Lol Crawley, som virkelig gjør sin flid med The Brutalist. Skuespillet er også helt i toppklasse med en Adrien Brody i storform. Han evner å gi sin rollefigur i filmen et meget kraftig særpreg og gjennom denne rollen så viser han at det ikke var flaks at han vant Oscar for Pianisten for over 20 år siden. Litt kult at han faktisk klarte å gjenta bedriften for The Brutalist, der han igjen spiller en jøde, dog denne gangen rett etter den andre verdenskrigen. Ellers fikk filmen 10 Oscarnominasjoner og hentet inn tre Oscarstatuetter for beste musikk og beste foto i tillegg til skuespillerprisen til Brody. I andre roller treffer vi Guy Pearce fra Memento og Felicity Jones fra The Theory of Everything og Rogue One: A Star Wars Story.

Regissør Brady Corbet tar et stort steg fremover som filmskaper gjennom dette filmbidraget som viser at han er en å regne med fremover når en god film skal formes. The Brutalist har en god nerve i seg og bra dybde. Liker hvordan filmen er laget på der mye foregår mellom linjene og lite blir overforklart. Fortellerteknikken er god og du får en helhetlig fortelling. Det er flere ganger at man i scener blir fortalt deler av poengene, for så at man går tilbake til dette i en senere scene der man får helheten. Dette skaper litt jobbing med de små grå i å følge med på detaljene. Karakterene i filmen har mye kjøtt på beinet og du får en veldig fin helhet i filmverket.

Filmen er lagt opp periodevis som en biografi med segmenter som viser forskjellige tidsepoker. Det er også en pause midt i filmen, som er første gang jeg har opplevd på kino. Mye av grunnen til dette er at filmen faktisk er rundt 3 og en halv time lang. Sist jeg så en så lang film var med Martin Scorseses Killers of the Flower Moon fra 2023. Manuset for filmen føles svært gjennomarbeidet og jeg vil virkelig rekke ut hånden til norske Mona Fastvold og anerkjenne henne for den fine dybden og helheten i manusmaterialet som filmen er skutt etter. Liker hvordan filmen virkelig gjør inntrykk på meg og jeg blir med på reisen som filmen tar oss med på.

Konklusjon
Jeg var veldig fornøyd med helheten i filmen og jeg satt klistret til lerretet i hele kinosesansen, med unntak av pausen. Det er meget imponerende at man blir sittende i nesten fire timer i kinosalen med et drama uten at man synes at filmen føles langdryg. Dette var med andre ord gjennomført underholdning og en filmopplevelse som jeg kommer til å huske. Det eneste jeg trekker noe for er epilogen på filmen som ikke leverte samme briljansen som resten av innholdet. Men ellers var dette en meget kul filmoppvisning med masse vakre og kule scener som fikk frem filmentusiasmen i meg. Tidskoloritten i filmen er meget imponerende detaljrik og filmen har flere kunstneriske preg som leker med epoken den gjenspeiler. Med andre ord er dette et solid toppdrama som det er bare å kaste seg ut i om du liker originale filmopplevelser med stor kvalitet i både filmskapingen og de spilte rollegalleriene.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino sammen med en god kompis ]