---

Ingress:

Mickey lever et shitty liv på jorden som han ønsker seg bort fra. Han signerer derfor en avtale med en skruppelløs arbeidsgiver som gir den gale mannen i front for en ekspedisjon ut i rommet rett til å eksperimentere fritt med kroppen hans og hver gang han dør, så printes det ut en ny kopi av ham med de samme minnene han hadde i forrige versjon. Dette er en jobb som byr på mange prøvelser for Mickey, men alt snur litt da noe uventet skjer og alle tror at Mickey dør. Da printer de ut en ny klone og plutselig er det to Mickey i livet samtidig. Noe som er strengt ulovlig og må prøves å holdes skjult. Så spørst det hvor lett det er på et romfartøy der alle kjenner alle…

Anmeldelse:

Bong Joon Ho har blitt en skikkelig kul, særegen og interessant filmskaper. Jeg husker godt da han ble et fenomen med The Host i 2006, som selv gikk på kino her hjemme i lille Norge da den kom. Og så har han laget fremragende og bedre film etterpå med titler som Memories of Murder, Mother, Snowpiercer og Okja. Men det var ikke før han lagde Parasite at Bong Joon Ho ble et navn på alles lepper. Sistnevnte evnet å høste inn 4 Oscarstatuetter og vant også de gjeveste prisene for beste film, beste regi, beste originalmanus, samt beste fremmedspråklige film. Det skal også nevnes at Parasite var den første fremmedspråklige produksjonen som vant Oscar for beste film. Dermed var listen lagt skyhøyt når selveste Bong Joon Ho kom med Mickey 17 og jeg kan allerede avsløre at Mickey 17 ikke er på nivå med Parasite, men likevel har Mickey 17 flere kvaliteter som jeg både satt pris på og som underholdt meg godt.

Regien i Mickey 17 er godt utført, fotoet er interessant og teknikken fungerer utmerket. Fortellerteknikken i Mickey 17 er gjennomført og for det meste frisk. Den begynner med en scene godt inn i filmen, så går den tilbake til starten av opprinnelsen for denne romferden og jobber seg opp mot titteltekstene som kommer når alle Mickeyene har dødd og nummer 17 er skikkelig introdusert. I filmen blir det mye fokus på etikken bak å bruke klonede mennesker. Det blir også forklart hvor ille det kan gå når noen utnytter teknologien til egen vinning i kriminelle spor. Med andre ord er det et kult og rikt univers som viser oss hvordan fremtiden kan bli om vi beveger oss inn mot kloning og de muligheter og problemer det kan by på. Vi får også en gjennomført, dum, slem og diktatorlignende skikkelse i filmen med en kone som egentlig styrer og er hjernen hans. Dette er med på å skape litt humordynamikk i filmen.

Det er en god del mystikk i konseptet for filmen. Det hele minner jo litt om en blanding mellom Edge of Tomorrow fra Tom Cruise og Moon fra 2009. Filmen er en slags Groundhog Day-klone med at livet leves på miserabelt vis for å gjøre ‘drittoppgaver’ for menneskeheten, men dette leves bare om igjen med at når en Mickey dør, så printes en ny Mickey ut og fortsetter galskapen. Dette byr på mange veldig artige og kreative glagenhumorscener. Jeg lo høyt av mange poenger som virkelig underholder og fryder meg stort. På mange måter så er det litt lignende humor som i Parasite med vemmelige og edle rollefigurer om hverandre. Og det at herskerne er så åpenbart skruppelløse er også gøy i seg selv med medfølgende satire vi i disse dager, uten å utdype, kan kjenne oss godt igjen i.

Starten er veldig gjennomført og du suges raskt inn i handlingen. Det er en kul story og et univers som byr på noe mystikk, men den mørke humoren er nok filmens største krydder og punch. For min del synes jeg nok filmen holder meg investert veldig dypt i filmen frem til to tredjedeler inn i filmen. Siste del er nok den helt klart svakeste med en avslutning som virket noe standard og litt fattigslig utført. Med litt mer humor og oppbygning mot slutten, kunne nok dette ha blitt et mer helhetlig og fullendt underholdningsverk.

Skuespillet er dog ganske bra utført med Robert Pattinson, bedre kjent fra filmer som vampyrromantiske Twilight, slagkraftige The Batman og Christopher Nolans Tenet, i front. Han gjør en minneverdig rolle og passer godt inn i filmen med sin nesten noe bolleklippaktige sveis, som gjør han både åpenbart litt stakkarslig og samtidig en outsider vi sympatiserer oss rikt med. I andre mindre roller treffer vi andre friske rollevalg som Naomi Ackie fra Blink Twice, Steven Yeun fra Nope, Toni Collette fra Hereditary og Mark Ruffalo fra Poor Things og som Hulken i Marvels Avengers-filmer.

Konklusjon
Som sci-fi-film er dette ganske kult utført med et konsept som fenger en del. Satiren og den mørke galgenhumoren treffer meg ofte helt der den skal, så får det heller være at slutten blir mer forglemmelig. Som sagt, er dette ingen vinnende film som Parasite, men langt på vei innfrir dette noe av forventningene til en slik film. Jeg likte også disse rare insektlignende skapningene på planeten de besøker, selv om filmskaperen ikke klarte å skape den magien i kommunikasjonen som vi forventet mellom Mickey og dem. Oppbygningen er fin i filmen, men epilogen og sluttpoengene faller litt sammen. Jeg liker den lekne originaliteten i filmen som appellerer stort til mitt bankende sci-fi-hjerte, men jeg klarer ikke helt å omfavne hele verket like godt. Likevel holder dette til en finfin firer på terningen og en film som absolutt er verdt å se om man liker galgenhumor og sort humor med skruppelløse rollefigurer versus mer normale moralske personer.

[ Filmen ble sett på Lagunen kino med en god kompis ]