---

Ingress:

I en verden hvor landskapet stadig oversvømmes av vann, forsøker en katt å navigere seg igjennom hverdagen. På sin reise møter denne på også flere andre dyr som strever med sitt - jakten på mat, trygghet og tørt land. Samtidig tyder mye på at menneskene er borte, og dyrene innser etter hvert at de tross sine ulikheter best står samlet i flokk. 

Anmeldelse:

Det er ikke hver dag en ikke-amerikansk animasjon vinner Golden Globe og Oscar for beste animasjonsfilm. Latviske Flow gjorde det imidlertid, og slo dermed ut sterke kandidater og giganter som amerikanske Innsiden Ut 2 og The Wild Robot. Og akkurat som sistnevnte tar også Flow for seg naturen, klimaet, og måten levende skapninger både påvirker, samhandler og blir nødt til å interaktere med naturen for å overleve. 

Regissør Gints Zilbalodis står bak blant annet den også roste animasjonen Away fra 2019. Med Flow oppviser han og teamet igjen nydelig fortellerkunst og fremlegging av i utgangspunktet tung tematikk, men gjort på en forholdsvis lavmælt, stillferdig og ettertenksom måte.

Det første man henger seg litt opp i ved Flow er den særegne animasjonsstilen. Ved første øyekast er det nesten som man stusser litt - ser ikke dette litt uferdig ut, spesielt i utformingen av dyrene? Det kan nemlig virke som om man har gått for en litt vel retroaktig 80-talls og flat 2D-stil over det visuelle her, spesielt altså i denne katten, hundene og de andre dyrene.

Samtidig legger man også merke til det enormt nydelige i omgivelsene, naturgjengivelsene og ikke minst i lys og skygge, sol og mørke. 

Den visuelle stilen blir vi uansett mer vant til underveis, og denne filmen viser at man i vår tid ikke nødvendigvis trenger å etterstrebe og ty til fotorealistisk animasjon for å fenge og bergta. For noe av magien ved Flow åpenbarer seg også når man merker at det ikke er noen mennesker med i bildet her, ei heller taledialoger. Naturlydene, dyrenes måte å “kommunisere” på, til tross for ulike språk, skaper en nesten berusende følelse av terapeutisk opplevelse.

Bare det å sitte og se, observere og lytte til naturens lyder på denne måten, blir som det nærmeste man kan komme en tur i skogen, i et kinosete.

Når vår hovedkarakter i denne svarte katten driver av sted i vannet grunnet en enorm flodbølge og stigende vannførsel, kommer katten over en førerløs båt som seiler sin egen sjø. Ombord er det kun et flodsvin som bor, og katten tar også bolig i det som lenge er det eneste tørre stedet for dem begge å oppbevare seg. Etter hvert kommer det også flere dyr til, som en gjeng hunder som katten lenge sliter med å omgås.

Men som i en slags Noahs Ark, må de tilvenne seg hverandre underveis, rett og slett for å overleve og klare å leve side ved side. Sammen seiler de igjennom et landskap oversvømt av vann. 

Igjennom disse dyrene blir vi påminnet verdiene i samhold, vennskap og respekt, i en tidvis brutal hverdag. Deres overlevelsesinnstinkter gjør inntrykk, rett og slett fordi det emosjonelle overføres så tydelig, effektivt og slående i fortellingen. Flow blir slik en ettertenksom påminner om hva store forandringer i naturen kan gjøre, både med naturen selv, men også hvordan det påvirker oss alle. 

Jeg opplever dog likevel ikke Flow fullt så emosjonelt slående som eksempelvis nevnte The Wild Robot, en annen av (fjor)årets sterke animasjoner som bruker naturforandringer og klima som både hoved- og underliggende tematikk.

Tempoet, handlingen og narrativet i Flow treffer nok voksne bedre enn barn, og filmen får slik noe hakket smalere over seg i nedslagsfeltet enn mye annen animasjon. Likevel er dette en stor perle av en film som særlig med sluttscenen, som kommer etter rulleteksten, gir oss et lite stikk i hjertet. Når havet stiger er det mange som sliter. Men når det synker, kan det være andre igjen som sliter. Til slutt taler Flow et nydelig universelt språk som også ender med en like stødig moral, som den er vakker og viktig, nemlig at det av og til kan lønne seg å “go with the flow”.

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)