---

Ingress:

Golddiggeren Rebekka har nettopp giftet seg med sin eldre gubbe, Otto. Hun har barna døtrene Elvira og Alma og han har datteren Agnes fra tidligere ekteskap. Vi følger da særskilt Elvira som er stesøsteren til det som skal bli Askepott. Elvira har en stor romantisk drøm om å gifte seg med prinsen og den får virkelig vann på møllen når ektemannen til Rebekka dør. Det viser seg at Otto og familien hans ikke har penger og da er gode råd dyre for Rebekka, som ser at deres eneste utvei er å få giftet bort Elvira med prinsen. Dessverre er det en hel del hindringer på den veien. For det første er Elvira ikke sett på som særlig attraktiv. Det betyr at hun må gjennom en forvandling, og den ytre forandringen koster mye lidelse for Elvira…

Anmeldelse:

Regien er av den noe ukjente, Emilie Blichfeldt, som gjør en glimrende debutfilm med Den stygge stesøsteren. Filmen føles frisk og leken, og spiller på det eventyret om Askepott har å by på blandet med en god del råskap, brutalitet og ekle scener inn i den ekstreme filmfortellingen. Med andre ord er dette en mildt sagt annerledes Askepott-filmatisering. Handlingen tar plass et sted på 1800-tallet i en verden der Norge er under Sverige. Det snakkes både norsk og svensk i filmen som har hentet inspirasjon fra de mørkere variantene av dette eventyret.

Elsker hvordan fortellingen begynner uten å si noe om at dette er Askepotthistorien sett fra et nytt ståsted. Askepott heter ikke Askepott fra starten, men vi skjønner gjennom den karakteristiske nynningen hennes (fra Tre Nøtter til Askepott) at det er snakk om henne. Liker også godt at dette er en nyansert historie som forteller om en Askepott som har alt i livet og som ikke rekker ut hånden til sine stesøstre og så blir hun tilsidesatt når den slemme stemoren tar over og undertrykker henne og setter sine ekte døtre foran Askepott.

Liker hvordan kvinnene er i sentrum i filmen. Dette er en veldig trist historie om en kvinne som går all inn for å få drømmeprinsen. Faktisk så all inn at hun ødelegger seg selv på veien. Vi får med dette en historie som er veldig aktuell i dag, om jenter som ikke er fornøyd med sitt utseende og går ekstremt til verks for å endre utseende for å prøve å bli mer lykkelig. Blir man mer lykkelig som tynn? Hva skjer om man mislykkes med prosjektet sitt? Hva blir konsekvensene av å endre utseende med operasjoner og andre tiltak?

Filmen ligner noe på The Substance på noen punkter. Begge innehar bodyhorror og har en rollefigur som ønsker å forbedre utseende og går gjennom en ekstrem kroppslig endring. Som i Substance, går også denne filmen over i det ubehagelige hjørnet. Du får en del skrekkelementer og noe brutalitet med på kjøpet. Jeg måtte faktisk se bort i noen av de mest groteske scenene. Likevel går ikke filmen for langt og overdriver for mye. Det at filmen holder noe igjen og føles troverdig innenfor sitt eget univers, gjør at dette oppleves som gjennomført underholdning. Vi får fortalt en historie om en tvers igjennom naiv person som sliter med sitt selvbilde og over alt i verden ønsker å bety noe i verden.

Det er en god del brutalitet i filmen med mange ubehagelige scener å se. Vi får se at det er mye smerte som stesøsteren påfører seg selv. Det er en del nakenhet og grafiske sexscener som går langt lengre enn mange andre norske filmer. Vi får se en del erigerte peniser og slikt, selv om disse nok ikke er ekte. Det er en god del atmosfæriske effekter i filmen som den fæle rumlingen som vi hører fra magen til stesøsteren. Rumlingen får frem den miserable tilstanden stesøsteren har selv satt seg i med bendelorm i magen for at hun skal bli så tynn som mulig.

Skuespillet er meget stødig utført i filmen med et kult cast bestående av Lea Myren, Flo Fagerli, Ane Dahl Torp, Thea Sofie Loch Næss, Isac Calmroth og Ralph Carlson. Ane Dahl Torp er perfekt som den onde og skruppelløse stemoren og oser av kulde i sin fremtoning. I hovedrollen briljerer Lea Myren og gir oss en meget gjennomført rolle. Vi føler all lidelsen hennes på kroppen og hun uttrykker mye gjennom ansiktet sitt og er god på å formidle hvordan hun har det inni seg, fordi hun snakker aldri om det. Populære Thea Lock Ness, spiller Askepott. Hun er den pene i filmen som alle vil ha og være lik som.

Konklusjon
Føler dette er en veldig unik norsk film. Sjelden har jeg sett en mer gjennomført norsk skrekkfilm. Du får også en mørk og fandenivolsk humor i filmen. Man bør ikke fryde seg over at det går dårlig med den stygge stesøsteren, men det er jo en god dose tragikomikk i å se den negative forvandlingen når kroppen forfaller mer og mer. Effektene er sykt bra gjennomført og det er ikke noe man kan ta filmen på teknisk sett.

Mange sammenligner filmen heftig med The Substance. Jeg likte Substance litt bedre som film, men dette var en film som også var unik på sin måte og skapte en litt annen setting enn Substance og man kan ikke si at Den stygge stesøsteren kopierte Substance på noen måte, selv om dette er litt i samme gaten. Den stygge stesøsteren har åpenbart sine kvaliteter og er meget godt laget som filmverk. En del av filmen gjorde meg litt kvalm og jeg er glad jeg ikke spiste mye før eller under filmen.

For min del ønsker jeg mer av Emilie Blichfeldt og hennes utmerkede filmlek. Gleder meg til å følge Blichfeldts karriere videre. Den stygge stesøsteren er blitt en film som har blitt lagt merke til utenfor Norge og er en fantastisk gjennomført, kvalm, makaber og ekkel film som har mye å fare med. For den sarte filmfan, så er dette noe du må manne deg litt opp til å se. For min del, synes jeg filmen leverte varene og er drøy kost blandet med skikkelig kvalitet i alle bauer og kanter. Som bergenser er jeg stolt over å se filmen produsert av bergsklokaliserte Mer Film, som har laget en film det er stor grunn til å se. Jeg anbefaler gladelig Den stygge Stesøsteren varmt videre til alle som er tøff nok til å se den.

[ Jeg så filmen med en god kompis på Bergen Kino ]