---

Ingress:

Vi følger tre søsken som nylig har mistet sin far. De gjør sin plikt og begynner å rydde ut av barndomshjemmet sitt. Det blir både en prøvelse med slekten som blander seg inn i arveoppgjøret, og med masse minner som kommer strømmende på. Deres far var komponist og etterlot seg en god del lydruller som må kategoriseres og høres igjennom. Gjennom filmen begynner de selv å tenke gjennom hvem de er, hva de har fått ut av livet sitt og hva som til syvende og sist egentlig betyr noe i livet. Velkommen til familien Dahl med de voksne barna som skal ta et endelig farvel med sin far…

Anmeldelse:

Jeg har vært fan av regissør Arild Østin Ommundsen helt siden debuten med Mongoland i år 2001 og elsket også Eventyrland fra 2013. Arild lager alltid så veldig fine filmer med gode stemninger og mye følelser i verkene sine. Også denne gangen har han laget en fin film som er svært velspilt og karakterdrevet, heller enn mye handling. Det jeg liker med filmen er at jeg virkelig tror på det jeg opplever. Situasjoner og samtaler føles troverdige. Også illusjonen om et levd liv og barndomsminner som kommer tilbake er nydelig utført. Liker også humoren som ligger som et varmt og behagelig ullteppe over dramaet.

Alt begynner med at en gammel mann sitter og spiller noen toner på et flygel. Så hører vi et dunk og så blir alt stille. Hunden er den eneste som skjønner at noe er galt. Det kule med denne starten er at vi aldri får se ansiktet til faren i filmen. Dermed føler vi nesten at vi blir med på prosessen og dykker inn i et liv der vi blir flue på veggen i en familie i litt over 90-minutter. Liker også veldig godt musikken, som blir en stor del av filmen, gjennom at vi opplever en musikalsk familie i front, med musiker Thomas Dybdahl som er komponisten bak det hele.

Filmen handler om en fase de fleste skal igjennom. Nemlig tap av foreldre og det å rydde ut av barndomshjemmet. Det ligger mye følelser og ulmer mellom linjene. Vi får se barna er sinte på moren sin, fordi hun dro fra dem, det blir også andre minner som er mer gode som kommer til overflaten i løpet av filmen. Likte godt alle de små detaljene i filmen med leker og minner fra barndommen som ble vevet inn i helheten. Selv om filmen innehar noen sorgprosesser, er dette skildret på en overraskende varm måte. Alt skal bort passer nok mest for den voksne garde som er fra samme alder som de voksne barna i filmen og oppover, men likevel er dette en fin film for mange yngre også, da den favner om levd liv og hva som betyr noe i et liv.

Skuespillet er nedpå, naturlig og fint med rollefigurer som vi kjenner oss igjen i. Silje Salomonsen spiller hovedrollen som søsteren som stabler på beina utryddingen av barndomshjemmet, der ingen vil ha noe, derav tittelen: Alt skal bort. Silje har selv vært med å skrive manus sammen med sin mann og regissør Arild, og jeg føler de har fått til mye sammen. Ellers er de tre søsknene i front gode og forskjellige rollefigurer som utfyller hverandre. De blir spilt av Torbjørn Eriksen og Tomas Alf Larsen som gir oss naturlige roller vi umiddelbart aksepterer i filmen som søsken.

Liv Bernhoft Osa, best kjent fra Vestavind, Uno og Detektiv Downs, spiller moren som for en hver pris er ute etter å slå kloen i et spesielt flygel. Forhistorien for hvorfor moren dro kommer også opp i filmen og er bra løst i manuset. Min ynglingsrollefigur er dog tante Gerd, som er litt av en type. Hun er gjennomført bitter, selv om hun ikke har noe direkte med familien å gjøre. Likevel blander hun seg inn i arveoppgjøret på en måte du føler du har opplevd lignende personer rundt deg i livet selv.

Konklusjon
Dette er en fin liten dramakomedie som gjør sine saker overraskende bra. Filmen har lite historie å by på annet enn den vi plukker opp selv fra familiemedlemmene og setter sammen i hodet. Det er noen fine folk vi følger og temperaturen skrues ikke i taket, selv om det er mye følelser og bitterhet som ligger å lurer bak i familien. Liker at filmen føles ekte og kunne med letthet ha vært et ‘skikkelig’ arveoppgjør. Filmens følelser kommer til syne i både gjennom den nydelige musikken, minnene og det farvelet med faren som søsknene opplever. Liker helheten i filmen og at den holdes litt nedpå med et behagelig og rolig tempo. Likevel kjeder jeg meg ikke et sekund i filmen og det er god dybde i det vi opplever. Med andre ord er dette nok en flott levert ‘Stavanger’-film fra det erfarne filmparet Ommundsen og Salomonsen.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino med en god venn ]