( + )

Vi følger den ambisiøse, forsiktige og sjenerte 19 år gamle trommeslageren Andrew Neiman. Neiman er nettopp begynt som student på et jazzkonservatorium. Han lever livet som ung og lærenemmen, og prøver å sjarmere en jente som han møter på kinoen. En kveld møter han tilfeldigvis på skolens mest genierklærte dirigent, Terrence Fletcher, som ser et potensiale i Neiman, eller i alle fall en som han kan gjøre et potensiale ut av. Fletcher er perfeksjonist til fingerspissene og har noen høyst utradisjonelle undervisningsmetoder. Og etter å ha blitt tatt under Fletchers vinger, endres den ambisiøse gutten som lærer ganske raskt til å bli en liten ‘jazzflinkis’ som kan oppleves som litt for selvgod for sitt eget beste…

Alt åpner med at en ungdom trommer i det uendelige. En skallet kar kommer til å kommentere hva han skal gjøre med trommingen, og drar igjen før trommisen har rukket å agere på det han poengterer. Vi blir med inn i Andrews verden. Han ønsker å bli en av de beste jazztrommissene som finnes, også om det går ut over alt annet i livet. Læremesteren er litt av et geni som hører alt til perfeksjonen. Han er ganske kompromissløs. Han kaster ut folk og gjør dem usikker, men for å få frem det beste i dem, men det er dog en ganske ekstrem og autoritær lederstil han har over jazzorkesteret han dirigerer. Han er brutal og kaster ting etter bandmedlemmene og prøver å gå inn i hodet på dem han lærer. Læremesteren går svært langt i å presse folk til yrkesstolthet i det de gjør og å stole på at de leverer på musikken sin. Og det er dette presset som filmen fokuserer en del på.

Filmen er regissert og skrevet av Damien Chazelle, best kjent fra filmer som denne, La La Land og Babylon. Dette føles svært så intenst i måten det er fortalt på og følger nærmest rytmen til en trommeslager på alle mulige måter. Både i klipperytme, lydbildet og selvsagt musikken som er med på notene hele veien. Og dette er filmen som gjør jazzmusikk både meget kult og svært altoppslukende på samme tid. Filmen har mye kult fotoarbeid der bilder og musikk smelter sammen. Det er mye bruk av store nærbilder i små klipp som passer eksakt sammen med både lydbildet og musikken. Det blir bruk av håndholdt kamera og oversiktsbilder for å skape den riktige stemningen over fotoet i filmen. Klippingen er særdeles vellykket i filmen og er noe som gjør dette imponerende solid.

Skuespillet i filmen er definitivt solid over hele rekken. Samspillet mellom skuespillerne i front er til å ta å føle på. Miles Teller spiller troverdig som den unge eleven som blir avhengig av den ekstreme læremesteren spilt av en J.K Simmons. Simmons har en egen måte å traktere den ekstreme utskjelleren som skremmer sine elever med autoritet og spiller på frykt for å få dem til å prestere. Han kan skjelle ut noen individer og kaste dem ut av gruppen, selv om de ikke har gjort noe feil, bare for å lage et poeng, selv om det vil ødelegge personen som ble utestengt musikalsk og psykisk.

Konklusjon
Dette er laget på kompromissløs måte. Jeg elsker dramaet i bunn for filmen. Det har både dybde og kunstnerisk potens. Jazzmusikken er veldig kul i filmen. Elsker innholdet i filmen og dette føltes svært sofistikert. Alt føles tvers igjennom interessant og spennende formidlet. Det er også et psykologisk aspekt over filmen som gjør dette enda mer spissfindig. Rollefigurene i front kommer tett på hverandre og de lærer hverandre å omgås på en svært fiffig måte. Det er laget mange filmer om musikere som prøver å bli god og konkurrere, men dette er en av de aller beste filmene i så måte. Dette følger ikke oppskriften til slike filmer til punkt og prikke og føles som en film som virkelig står seg ut i mengden. Og ja, dette er omtrent som å se en jazzversjon av Karate Kid, med en ekstremversjon av Mr. Miyagi i front.

Filmen er svært intens og det foregår et psykologisk spill mot slutten uten sidestykke. Du glemmer aldri denne filmen så lett, da den virkelig viser seg å ha mye under panseret. Dette appellerer mest sannsynlig til deg uansett om du liker jazz eller ikke. Det fordi filmen er sykt bra laget og du engasjerer stort i rollefigurene som er ganske så voldsomme på hver sine måter. Det er med andre ord mange aspekter med filmen som fortryller deg. Det er alt fra trommingen som er av en annen verden til alt som må ofres på veien for å nå dette nivået. Både skuespillet, klippingen, fotoet og filmfortellingen leverer hele veien. Selv manuset er såpass interessant at det får musikknerdene til å skinne på et svært fascinerende vis. Det gjør dette til en film du bare må oppleve!