---

Ingress:

Vaiana (stemmelagt av Auli’i Cravalho) lever et godt liv hos stammen sin på øya etter hendelsene som formet henne sist gang vi traff henne. Men når lynet slår ned og hun får en beskjed fra sine forfedre, er det nok en duket for at hun må sette seil og finne ut om det er andre mennesker som hun kan forene for fremtiden. Men i veien står en hindring hun trenger hjelp for å kunne utmanøvrere, og da er det vel bare naturlig å spørre noen lokale på øya samt en viss halvgud?

Anmeldelse:

Da «Vaiana» dukket opp som en av de største overraskelsene innen animasjon, og mer tradisjonell historiefortelling med musikalske innslag i 2016 så ble den en umiddelbar hit. Med fantastiske herlige bilder, et tungt lydspor, herlige stemmer til tilsvarende herlige roller, fin historie og et musikalsk nedslag av store dimensjoner, var det uhorvelig mange man kunne høre rundt omkring som nynnet eller sang på de mange musikalske innslagene. At vi skulle få en oppfølger 8 år senere var ikke akkurat noen selvfølge, men jeg må ærlig innrømme at jeg var litt spent på hva de ville gjøre OG hvordan de ville bære historien videre.

Historien i denne oppfølgeren er nok noe av det som gjør at den ikke når sin forgjenger opp til knærne. Misforstå meg ikke, for denne andre filmen er absolutt severdig og underholdende. Likevel sliter den litt med å finne sitt eget spor, og hele oppbyggingen og måten den blir presentert på er umåtelig likt første runde med Vaiana. Det er for så vidt helt kurant det, om man synes den første var en fin og livlig film, men at den hadde funnet på noe nytt hadde vært gledelig det også.

Det Vaiana-filmene skal ha mye kreditt for er ikke bare musikken og verdenen de presenterer, men det er hvor voldsomt fargerike de er. Det er som om regnbuen spyr ut sine farger i en setting hvor de får lov til å blomstre frem både visuelt sett og gjennom rollefigurene vi møter på. Når den i tillegg klarer å fargelegge og lyse opp hele det mørke kinorommet, så blir jeg nesten stum. I hvert fall på mørketiden i Norge så fungerer denne som en lykkepille for flere av sansene, og i så måte har jeg ikke lyst til at det skal slutte. Men det slutter på en måte som fint legger opp til en ny film, noe jeg absolutt ikke tenker at jeg trenger. Det er greit nå. Det er ferdig og vi har fått dobbel dose. Om ikke Tamatoa (som i den norske dubbingen er stemmelagt på en fantastisk sjarmerende og morsom måte av selveste Bjørn Eidsvåg) skulle få en mer sentral rolle, da. DA er jeg helt klart ombord og seiler med Vaiana igjen.

Konklusjon:

Det er vanskelig å si noe veldig negativt om en sprudlende film som «Vaiana 2» uten å virke som en sur gammel gubbe, men jeg har et ankepunkt som dessverre tynger den ned ganske kraftig. Å se denne oppfølgeren virker mer som et deja vu enn som en oppfølger, og det er litt uheldig for en film som i bunn og grunn skal ta med seg det beste fra filmen den følger opp, samtidig som at den skal gjøre noe nytt som gjør opp for sin eksistens (for å si det litt brutalt). «Vaiana 2» er faktisk ikke så nødvendig at jeg kommer til å forsvare den med alt jeg har, men den er underholdende og trår ikke ofte feil. Visuelt sett treffer den meget godt, og den serverer lydspor og musikk som står til 10 i stil. Likevel blir det ikke mer enn en helt ren firer for denne oppfølgeren.