---

Terningkast:


Ingress:

Når en 13 år gammel gutt en dag blir arrestert i hjemmet sitt og anklaget for drap på en medelev, står familien hans tilbake som et spørsmålstegn. Hva skjedde? Er gutten skyldig, og i så fall - hvorfor skjedde det? 

Anmeldelse:

Adolescence har på rekordtid rukket å bli en skikkelig snakkis-serie, og det er ikke uten grunn. Serien består av fire episoder - alle veldig forskjellige, skildrende både den tiltalte gutten, hans nærmeste familie, og politiet som etterforsker drapet. Foruten å være en klassisk sterk britisk dramaserie, er det som virkelig skiller serien ut måten den er laget på. Alle de fire episodene er filmet i én tagning, altså uten klipp og brudd i løpet av den timen hver episode varer. 

Det er nesten så man sitter lamslått tilbake etter å ha sett denne miniserien. At britene er best i verden på to ting, nemlig realistisk drama og krim, blir liksom så til de grader forsterket med denne serien. Adolescence hadde nemlig vært knakende godt drama selv uten de markante særegenhetene, og dette sier bare litt om kvalitetsnivået her. Men la oss likevel se litt nærmere på hva som altså virkelig imponerer her…

At hver episode er gjort i én tagning forutsetter åpenbart enormt med planlegging. Skuespillere og folk både foran og bak kamera har ikke mulighet til å gjøre ting på nytt om noe skulle gå galt.

Gudene må derfor vite hvor mange ganger man har kjørt igjennom og øvd på disse fire episodene, samt justert, beregnet, tatt forholdsregler og slike ting. Alt virker så timet og tilrettelagt, men likevel så naturlig og troverdig. Som seer blir man sittende helt oppslukt og tenke over dette underveis. 

Likevel føles serien nærmest dokumentarisk, nettopp fordi den også er så troverdig. Den andre tingen som nemlig får oss til å måpe her, er skuespillerne. Å skulle pugge manus til en én times lang tagning er nå én ting. Presset og byrdene som slik henger på hvert enkelt av skuespillerne må jo være helt sinnsykt. Tenk om bare én av dem driter seg ut? Da må man begynne helt på nytt igjen, og et enormt apparat av mennesker vil bli rammet.

Ekstra imponerende er det å se unge Owen Cooper i rollen som den 13 år gamle tiltalte Jamie Miller. I én av episodene varer scenen hans i nesten én time. Det vil si… han og medspilleren Erin Doherty, som spiller en barneterapeut som har en samtale med Jamie, må levere en dialog som varer i nærmere 60 minutter! Det kan selvsagt ha vært rom for improvisasjon her for alt jeg vet, men jeg tror det ikke, rett og slett fordi manuset er så godt skrevet at det vil bli vanskelig og risikabelt for skuespillerne å gå for mye utenfor dette.

Det tekniske i kamerabruk, drone og imponerende sømløse overganger mellom slike ulike filmteknikker, gjøres så underveis så umerkbart at man nesten må klype seg i armen for å forstå hvordan man faktisk har jobbet. Logistikken, planleggingen og utføringen av slikt tilfører med andre ord serien et uvanlig ekstra lag av fascinasjon. 

Adolescence føles slik som dels et filmteknisk eksperiment, dels nyvinning og dels oppslukende menneskedrama, alt gjort i en kombinasjon som dessuten treffer oss knallhardt emosjonelt. 

Adolescence er nemlig ikke nødvendigvis et krimdrama om hvem som gjorde det, men vel så mye om hvorfor. Om hva som former oss som mennesker, i hvor stor grad er vi et produkt av arv, miljø og omstendigheter? Kunne man som forelder og voksen gjort ting annerledes? Manus og historie kommer innpå slike aspekter på nydelig og sterkt ettertenksomt vis, samtidig som klare og tydelige stikk mot nåtidens utfordringer rundt sosiale medier, forventninger til både jenter og gutter, samt rollene til både foreldre, politi, lærere og andre voksne også settes under lupen. 

Bak manus og som skaper står blant andre Stephen Graham, kjent fra filmer som Snatch og Venom, samt mangfoldige tv-serier. Både Graham og de øvrige skuespillerne er fabelaktige og skildrer alle mennesker som blir rammet av en slik sak. Omfanget, følgene og måten et drap forandrer menneskers liv, henger slik tykt over serien og dens historie. 

Til slutt sitter man igjen som seer og ikke bare priser seg lykkelig over at man selv ikke har barn, om man skal få si det med litt frekkhet og stor lettelse, men man tenker også på hvor enormt stort ansvar det er å nettopp ha barn. Adolescence kommer slik til å stå igjen som noe av det absolutt beste fra serieåret 2025, samtidig som etterdønningene av serien og måten den er gjort på, vil snakkes om i mange, mange år fremover. Dette er nærmest en helt ny måte og en skyhøy standard å gjøre tv-drama på. Det er et coming of age-portrett som både svir, (opp)rører og sitter igjen i lang tid etterpå. Det går vel ikke an å anbefale et tv-drama sterkere enn dette. 

(Foto/Copyright: Netflix)