Vi skal tilbake til 1700-tallet. Der treffer vi dronning Anne av England, som bruker mye tid sammen med sin venninne, Lady Sarah. Sarah må ofte styre landet i praksis på grunn av at Dronning Annes helse skranter. Vi følger også Abigail som får jobb på slottet og vi får se at hun stadig prøver å avansere i gradene for å nå toppen. Abigail prøver å komme så nær dronningen som mulig, det fører etter hvert til en stor konflikt med Lady Sarah som føler hun har fått en stor rival i det å være inne med dronningen…

Dette begynner som et kostymedrama fra tiden der krigen raser mellom England og Frankrike, men det er et kostymedrama med mer briljanse og fiffighet enn de fleste andre av de du finner i sjangeren. Filmen er regissert av Yorgos Lanthimos, som er mitt filmtittingsprosjekt for tiden. Jeg har sett flere og flere av Lanthimos og har beveget meg sist fra The Lobster, til The Killing of the Sacred Deer og så videre til denne. Jeg digger med Lanthimos at du aldri helt vet hva som venter deg i filmene hans. Det er en ekstra lekenhet som til de grader kommer til syne i både det visuelle og innholdet som sådan.

Fotoet er meget gjennomført og bildet ser varmt og tiltalende ut. Liker linsevalgene i filmen som får dette til å se både stilig og friskt ut. Kulissene, detaljene i rekvisitter og lokasjoner er så til de grader gjennomført. Kostymene er også svært flotte og utbroderer filmen. Med andre ord føles dette som et interessant kostymedrama med virkelig snert og annerledeshet som jeg raskt la min elsk på. Liker også de mange små detaljene i fotoet, som hvordan man bruker lys i filmen, på samme måten som i Stanley Kubricks Barry Lyndon, med kun bruk av naturlig lys og stearinlysbelysning. Det gir et veldig tidsriktig preg over produksjonen og en ekstra delikat mørkhet i innendørsscenene som kler filmen.

Skuespillercastet er stødig og direkte vellspillende. I hovedrollene finner vi Olivia Colman, Emma Stone og Rachel Weisz. De leverer noen treffende roller i front. Liker at de skaper rollefigurer med stor karisma og særegenheter. De kongelige oser av pompøshet, og da særlig Olivia Colman, som dronning Anne. Noe teatralsk skuespill får du også av dem, men uten at filmen lider av det. Det er mer slik at det passer sammen med den mørke humoren. Du får også se stjerneskuddet, Nicholas Hoult, kjent fra Gutter er Gutter, Mad Max: Fury Road, The Beast fra X-Men.

Filmen er såpass gjennomarbeidet at det ikke mangler på noe. Jeg simpelt tent elsker skuespillet i filmen der alle skuespillerne strutter av selvtillit og nærmest ser ut til å være født i sine roller. Det er også en mørk form for humor i filmen som gjør dette svært så underholdende. Den kommer til syne gjennom både situasjonskomikk og syrlige replikker som fryder deg som ser på. Språket er også helt uten filter og med mye stygge gloser og friske kjønnslige uttrykk. Skuespillerne i front har mange ubetalelige scener seg i mellom. De på toppen er veldig slemme og spiller på at det er de som har makten. Det blir det gjennomført sort humor av i flere scener.

Makten brukes til å herse med de som er rundt dem og vise at de er overlegen andre. Med andre ord er det en god porsjon ondskap som leveres i filmen med humorsnert. Du får også en veldig kul stemning som blir befestet av Lanthimos gjenkjennelige måte å bruke musikk i sine filmer på, med nærmest en lydgnikkende og alarmerende måte å musikklegge filmen på som bygger opp under konflikten og skaper enda mer absurditet i dramaet i front om dronningens gunst. I tillegg får vi partier med mer ‘vanlig’ klassisk musikklegging også, for de scenene som krever mer pompøshet.

Konklusjon
Visste ingenting om filmen før jeg satte meg ned med den og ble overrasket fra første stund. Først litt negativt, fordi jeg ikke skjønte helt hvor filmen ville, men etter hvert storkoste jeg meg. Dette er blant de vakreste kostymedramaene jeg har sett fotografert, men samtidig bryter dette med en god del av de vanlige konvensjonene for sjangeren. Filmen er direkte morsom og jeg elsket det jeg fikk i The Favourite som virkelig underholdt meg til det fulle. Dette fungerer som en slags enda mer sofistikert og fortryllende filmaktig, kvinnelig versjon av Black Adder i kostymedramastil. Med andre ord klarer Yorgos Lanthimos virkelig befeste seg for meg som en av Europas mest fremragende og spennende filmskapere. Han tørr å skille seg ut og skaper filmmagi, gang på gang, film for film, og dette er ingen unntak. Jeg har ingenting å trekke for The Favourite.

[ Jeg så filmen på streaming med abbonement på Disney+ ]