---

Ingress:

Vi skal omtrent 100 år tilbake i tid fra filmen ble laget. En ung kvinne ved navn Vilde bor på et øysamfunn på Vestlandet. Hun bor sammen med sin stumme datter og sin invalide mor. Det er menn som preger øysamfunnet og styrer skutene med jernhånd. Vilde er sterkt preget av en fortid med en stefar som har misbrukt henne. Vi ser hvordan dette går inn på Vilde og hvordan det nesten har ført til at hun har gått til grunne. Det er gjennom hennes øyne vi opplever det mørke som skjer og har skjedd innad i familien…

Anmeldelse:

Det hele åpner med fortekster om et handelssted utenfor Bergen, ala 1885. Filmen har en nydelig start med seilskip som kommer seilende inn på Vestlandet. En kvinne i en staselig festkåpe står og skuer på innseglingen til øyene. Det er en blanding mellom eksperimentell samtidsmusikk og noe symfoniorkestermusikk som omkranser starten og fortsetter langt innover i filmen. Den er skapt av trioen Arne Norheim, Geir Børen og Bent Åserud. Videre følger en scene med en overvektig eldre kvinne. Det er moro med den fargerike, bergenske rikmannsfruen som er både snakkesalig og løsmunnet. Hun snakker med en stor energi og strutter av lilla fjær i hatten. I sterk kontrast til henne kommer den noe mer stumme og mutte rollefiguren spilt av Vibeke Løkkeberg. Slik Vilde introduseres så er det et kult utgangspunkt for hva resten av filmen vil romme.

Filmen var den dyreste norske filmen da den kom ut og fikk hele 16 års aldersgrense da den ble vist på kino. Regien er ved vår egen Vibeke Løkkeberg. Hun har en kul filmografi med mye særpreg. Jeg liker Hud svært godt og filmen vokser på meg gjennom forestillingen. Kameraet nærmest leker med omgivelsene og fotoet av Paul René Roestad er meget spennende og visuelt tiltalende med overraskende mye farger som minner nesten litt tidvis om klassiske malerier. Det er mye kvalitet over filmen. Skipsscenene med fjorden og seilbåtene er utrolig vakre fotografert. Naturen i filmen er vill og vakker med mye grønt og frodig. Noe av musikken har foruroligende og mystisk drag av mørke over seg. Det er med det en fin helhet gjennom verket.

Skuespillet er sterkt utført av Vibeke Løkkeberg i front. Hun har et vilt og kult Ronja Røverdatteraktig hår som omkranser rollefigurens mystikk. Hun spiller rollefiguren med få ord og har et ansikt som virker litt trist, ukomfortabel og uforløst. Rollefiguren har åpenbart en ballast med seg i livet som ingen ser ut til å ta på alvor. Hun blir regel rett herset med og kalt huldramenneske. Presten prøver å ta satan ut av henne. Det kommer også frem at hun også har et udøpt barn og presten liker ikke henne. Presten fremstår ikke som særlig sympatisk, men heller streng og lite kjærlig. Det er lange partier i filmen uten at det snakkes så mye. Vi sitter bare ytterst på stolen å skuer på filmen. Filmen er fullt av både vakkert og stygt om hverandre. Det visuelle er flott i filmen og står som sterk kontrast til det mørket som filmen omhandler hos kvinnen i front.

Scenen når den 10 år gamle jenta blir misbrukt av sin far er veldig drøy kost, selv etter dagens standard. Selv om scenen ikke avslører så mye problematisk av det som faktisk vises av hud, så er dette en høyst uvanlig scene som går lengre enn det meste annet av norsk film, laget på denne tiden. Skjønner at filmen fikk mye oppmerksomhet da den kom og nok må ha provosert en del som så den da den kom. Vibeke Løkkeberg er en modig filmskaper som tørr å fortelle om tabubelakte områder. Hun har en stemme for de kvinner som har opplevd overgrep innen familien. Og den uretten som er gjort mot hovedrollefiguren blir skildret som en stor skam som preger henne og som ingen andre får vite om. Selv presten skyr henne fra seg og ingen gir henne den tryggheten hun trenger.

Filmen fortelles i et rolig og behagelig tempo opp i all voldsomheten og det dystre innholdet. Handlingen er gripende og sparsom, men samtidig forteller den en sørgelig historie. Kunsten i filmen kommer virkelig frem og dette vitner om en solid norsk filmskaper som tørr å ta fatt i noe der alle andre ville tiet. Alt er utført med en norsk sjel, men dog en norsk kunstnersjel. Løkkeberg har selv sagt at hun skal ha latt seg inspirere av Edvard Munchs malerier og at dette var noe av drivkraften bak filmen. Akkurat det kan man virkelig ane når man ser filmen, fordi det er et meget dystert preg over det hele. Kvinnen i front er en meget plaget sjel og det er et urovekkende mørke over filmen, og vi skjønner etter hvert eksakt hva som har forårsaket dette.

Mediene fremstilte Løkkeberg som en riksheks på grunn av filmens umoralske tematikk, da filmen kom på kino. For min del synes jeg filmen er svært sterk å se. Den beskriver en kvinne som det blir gjort urett mot. Det knyter seg i magen min når jeg skjønner hva hun går igjennom og har blitt utsatt for. Alt er satt til en tid der kvinner var helt underdanig for menn. Det skaper et ekstra spiss på filmen og det er noe ekstra hjelpeløst og tragisk over det at rollefiguren i front ikke kan gjøre noe for å forbedre sin egen situasjon. Hun er rett og slett bare fanget i et nett og et indre mareritt hun ikke kommer seg ut av.

Konklusjon
Liker hvordan Løkkeberg lager sterke filmer med kvinner i front. For min del var dette en opprivende film som tidvis kan minne litt om den samme tragiske driven som eksempelvis Breaking The Waves fra Lars Von Trier. Vibeke Løkkeberg har virkelig klart å skape stor filmkunst med Hud og viser at det bor mye i henne. Det er nesten litt trist at folk her hjemme på bjerget misforstod hva hun prøvde på, men det gjorde ikke filmfestivalen i Cannes som valgte ut filmen til å delta der.

Det er veldig kult at Nasjonalbiblioteket gjorde filmen tilgjengelig på denne flotte DVD-versjonen som jeg så filmen på. Dette er med andre ord en film som bør vises frem i samme åndedrag som kunsten til Munch, som dette er inspirert av. Filmen har en score på 4,3 av 10 på IMDB. Det er tragisk dårlig og rettferdiggjør på ingen måte de åpenbare kvaliteter som ligger i filmen rent estetisk og kunstnerisk. Jeg kan ikke annet enn å spytte på IMDB-ratingen og gi dette en fortjent femmer på terningen. Nå gleder jeg meg til å se mer av Løkkebergs filmskatter.