---

Ingress:

Vi befinner oss under andre verdenskrig i Norge. Der møter vi den populære skuespillerinnen Sonja Wigert. Hun har kommet inn i et samarbeid med NS-medlem og Tante Pose-regissør Leif Sindig. Hun blir etter hvert et stort navn i kultureliten i Norge, og begynner gjennom sine kontakter å også tyskere i maktposisjoner. Hun behersker også flere språk, inkludert tysk og fransk. Det gjør henne svært så ettertraktet som spion-emne og svensk etterretning prøver å engasjere henne til å spionere på selveste rikskommissær Josef Terboven, samt miljøet hans i den norske hovedstaden. Vi følger skuespilleren Sonja Wigert i transformasjonen til å bli en vaskekte spion…

Anmeldelse:

Det er nesten gått litt inflasjon i norske krigsfilmer som omhandler andre verdenskrig, men dette er en litt annerledes historie og vinkling. Du får en historie om en spion og dobbeltagent og vi dykker ned i det risikable agentlandskapet der det er vanskelig å si hvem man kan stole på og ikke. Det er også kult å få en kvinne i front for den historiske krigsfilmen. For min del synes jeg det mangler litt kvinnelig touch i norsk film og det er en spennende og interessant rollefigur i front for filmen.

I front for filmen finner vi Ingrid Bolså Berdal. Hun viser at det bor mye i henne som skuespiller gjennom hennes friske og dyktige innsats i filmen Spionen. Berdal har vært en førstedame innen norsk film og storspiller i Spionen, i en rolle hun ser ut til å fylle med liv og lyst. I tillegg finner vi storheten, Rolf Lassegård, som den svenske fortellerstemmen i filmen og rollefiguren etterretningssjefen Thorsten Akrell. Han tilfører filmen en viss karisma og stor forankring til den svenske tilstedeværelsen i miljøet. Som nazisten, Josef Terboven, finner vi den dyktige tyske skuespilleren Alexander Scheer, i sitt intense og ektefølte vesen. I andre roller treffer vi også andre profilerte navn som Erik Hivju, Gitte Witt og Anders T. Andersen.

Regien er ved den svenske regissøren Jens Jonsson, som står bak andre filmer Snabba Cashoppfølgeren: ‘Snabba cash - Livet deluxe’ og ‘Ping-pongkingen’. Jonsson har laget en film som føles mer som et personportrett, mer enn en spionthriller som jeg kanskje hadde forventet. Filmen er også litt nedpå i både innhold, rytme og det er litt mørkt i bildet til tider. Musikken er også tidvis litt jazzete. Du får en del piano og strykermusikk som gjør at musikken glir lett og ledig i filmen. Så spørs det hvor store historiske friheter filmen har tatt seg? Det er i alle fall sikkert at filmen begir seg ut på en del spennende områder som jeg ikke har opplevd før i norsk målestokk.

Dramaet står mest i fokus i filmen og dette flyter sakte men sikkert den første timen. Da glir Sonja Wigert inn og ut av roller i hverdagslivet og etterretningsmiljøet. Dette kan selvfølgelig være svært risikabelt og Sonja sliter med at hun mister seg selv når hun spiller en ‘rolle’ i det virkelige livet som kvinne tett på Terboven. Det krever litt å bedra seg selv for å ikke virke mistanke hos det tyske lederskapet. Mye kan gå galt og hun glir inn og ut av roller og sliter med å måtte være ‘ekte’ i dobbeltspillet. Filmen prøver å opplyse oss i hvordan Sonja Wigert egentlig var en spion som jobbet mot tyskerne, selv om hun gjennom det arbeidet måtte omgås mye tyskere og det gikk negativt ut over karrieren og hvordan nordmenn så på henne etter krigen.

Konklusjon
Liker at filmen tar med på en reise inn i kulturlivet under andre verdenskrig i Norge. Det er noe jeg bare har lest om i filmhistorien, og tidskoloritten virker solid og ektefølt i filmen. Liker hvordan filmen klarer å vri dette inn i et spor med sterk inspirasjon fra både Hollywoods filmatiske grep og klare å stable på beina en film som har en del kvaliteter med seg. Regissør Jonsson viser at han kan lage film og han briljerer tidvis i filmen om den norske spionen, Sonja Wigert. Spionen er en film som har mye som en god film skal ha, men den blir noe tung mellom slagene og det mangler noe i sublimet og atmosfæren for å virkelig gripe fatt i meg. Likevel er dette en spennende affære med en del driv i materialet når dette først skrur seg til. Slutten er dog av det mer tradisjonelle slaget, som i seg selv byr på lettere underholdning mer enn å sikkert å fortelle fra virkeligheten.

[ Jeg så filmen med abonnement på Sky-Showtime ]