---

Ingress:

Maria Callas er den verdenskjente operasangeren som i sine siste leveår flyttet fra Milano til Paris. Året er 1977, Marias helse skranter, og hun lever i ensomhet, samtidig som hun mimrer tilbake på en fantastisk karriere. Hun sliter med både sanglysten, selvtilliten, selvmedisinering og selvmedlidenhet. 

Anmeldelse:

I regi av Pablo Larrain (Jackie, 2016 og Spencer, 2021) og i det som er en internasjonal samproduksjon mellom Italia, Tyskland og USA, får vi servert en meget pen biografi om Callas, hvor 70-tallsestetikken og bildene nærmest omfavner oss som en varm retroklem med sin gul-brune fargepalett og sjarme. 

I hovedrollen står Angelina Jolie, en skuespiller man kanskje først ikke ville tro ville ta på seg en slik type portrettrolle, men etter å ha googlet Callas, er det lett å se i hvert fall de fysiske likhetene mellom disse to.

Jolie gjør i det hele tatt en finfin karakter, over en kvinne hvis betegnelsen Diva nærmest virker som å være laget etter. Diva-nykkene, ryktene og de åpenbare sannhetene rundt henne som person, tar nemlig selv ironisk nok litt vel mye plass i historien.

Jolie synger visstnok også selv her, om enn bare litt, og dels blandet med Callas egen stemme. Hun mimer uansett overraskende bra og troverdig i de scenene hun som Callas synger.

Undertegnede, som hadde null kunnskaper om Callas, er med et portrett som dette prisgitt det regissør Larrain velger å fremstille henne som. De nevnte divanykkene står altså sentralt, men vi får også litt tilbakeblikk til hennes karriere og konserter, og hennes mentale tilstand skildres blant annet igjennom imaginære personer som hun snakker og betror seg til. Sånn sett kan Maria fremstå som en litt dypere og flerlagsskildrende portrettfilm, men den klarer liksom ikke helt å borre så dypt likevel.

For man blir ikke så emosjonelt dratt inn i historien som man skulle ønske. Maria som film føles som en aldri så liten operadiva-klisjé i seg selv - den befester og forsterker mytene og stereotypiene, og graver ikke så dypt ned at vi føler mennesket Callas på kroppen. Den forblir derfor litt hul og overflatisk til å virkelig gjøre inntrykk, selv om den riktig nok endelig gir oss et lite hjertedunk og sukk mot slutten. 

Maria oppleves i det hele tatt som et arketypisk biografiportrett, mest for de spesielt interesserte. Filmen er ikke direkte kjedelig, men måten den tar seg god tid på, og egentlig skildrer mye av det samme i scene etter scene, gir filmen dette litt overfladiske preget.

På den andre siden er den klar og tydelig på noe som faktisk er langt mer interessant, nemlig hvordan kvinner må kjempe langt hardere, bare for å være slik menn ofte er. Utallige kvinnelige sangere og stjerner erfarer ofte nettopp dette - at de nærmest må være Diva, være det seg Maria Callas, eller Madonna, for den saks skyld. “Problemet” er at slike kvinner synes langt bedre. De stikker seg mer synlig ut, i havet av i realiteten langt flere mannlige Divaer i blant oss. 

Maria Callas er slik den dag i dag et forbilde, ikke bare for sin stemme og sangkarriere, men også for måten hun håndterte menn på. Hun slo blant annet ned på president John F. Kennedy og Aristoteles Onassis forsøk på å innynde seg på henne. Sistnevnte endte som kjent opp med å heller gifte seg med Jaqueline Kennedy - enken etter presidenten. Callas blir forøvrig også symbol på at når en kvinne vet hva hun vil ha, blir hun gjerne kalt Diva, mens menn ofte gjør og oppfører seg akkurat likt, men da får langt mer positive betegnelser slengt etter seg. Maria som film er både knakende pen i stil og form, velspilt og interessant, men også litt lettbeint og overfladisk i sin Diva-fremstilling og fremtoning.

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)