---

Ingress:

Vi skal tilbake i tid til 1930-tallet. Til det glamorøse stjernelivet i Hollywood, og da skulle man tro at en et lysende kvinnelig skuespillertalent, som Frances, hadde alt det andre bare kunne drømme om. Hun er blond og blendende vakker med en egen evne til å stjele hver scene hun er med i på filmlerretet. Men selv om ting går veldig bra på jobben, er hennes privatliv mye mer grått og trist og ulykkelig, og i tillegg føler hun seg brukt og utnyttet av Hollywoodsystemet. Det fører til at Frances prøver å gjøre motstand mot det hun føler er riv ruskende galt med dette råtne systemet, men det å ta til orde for det som er galt, har sin pris, og med det starter utforbakken for Frances…

Anmeldelse:

Filmen bygger på livet til en Hollywood-stjerne. Skuespiller Jessica Lange gir Frances et ansikt, selv om det ikke akkurat går så bra med rollefiguren. Heller mer enn en rennesteinsopplevelse for Frances. En film som begynner som et Hollywoodeventyr og beveger seg over i den reineste tragediehistorie der livet går virkelig på tverke for Frances. Med andre ord er dette alt annet enn en feel good-film, der vi hele veien synes synd på Frances. Det er også en historie som ikke har noen moral og er bygget på det ekte livet til den virkelige småbyjenta Frances Farmer, som fikk spise kirsebær med de store i Hollywood, men så gikk alt på tverke.

Filmen viser baksiden av medaljen med det å være ung og suksessfull. Vi får se hvordan det går virkelig galt med Frances. Hun blir trukket inn i et hjørne og når først Frances bestemmer seg for å gjøre motstand mot Hollywoodsystemet, så får vi se hvordan Hollywood tar fra henne alt hun er god for og hun fryses ut. Det går virkelig galt og livet blir alt annet enn det Frances hadde sett for seg. Ting blir virkelig ille og livet går over en fase der hun taper alt som betyr noe for henne i livet. Hun ender opp på psykiatrisk avdeling i en tid der slikt var stor skam og forholdene på et slikt sykehus var det siste stedet man ville være når man sliter psykisk. Det blir heller ikke bedre av at Frances har en svært kontrollerende og overbeskyttende mor.

Regien er ved den australske regissøren Graeme Clifford, som er kjent for å lage flere filmer sammen med legenden Robert Altman. Clifford regisserte også filmer som Burke & Wills, Gleaming the Cube og Ruby Cairo. Alle de nevnte filmene kom ut innen en tiårsperiode i tiden etter Frances. Manuset til Frances ble skrevet av Eric Bergren, Christopher De Vore, og Nicholas Kazan. Det ble basert på William Arnolds Shadowland, som er en fiksjonsbiografi av Farmers liv. De som skapte Frances er teamet bak David Lynchfilmen Elefantmannen med produsenter som Jonathan Sanger og Mel Brooks.

På coveret reklamerer de om at filmen ble nominert til to Oscarstatuetter. Skuespillet er også en Oscar verdig, selv om filmen bare fikk to nominasjoner, uten å motta en statuett for noen av skuespillerne for beste kvinnelige skuespiller og kvinnelige birolle. Jessica Lange, er en dyktig skuespiller som spiller en meget solid tittelrolle, og driver filmen fremover med sin store tilstedeværelse med alle de små detaljene som skaper den komplette og sammensatte rollefiguren Frances som sliter dypt med psykiske lidelser. Dette er en rolleprestasjon som føles som Langes beste i karrieren sin. Kim Stanley spiller Frances sin mot på en overbevisende måte og det ble hun også nominert til Oscar for. I en annen rolle treffer vi Sam Shepard som Harry York. Det er også verdt å nevne at Kevin Costner også spiller en ørliten rolle i filmen.

Konklusjon
Alt fortelles fra Frances eget perspektiv. Filmen føles både litt spennende og litt treg på samme tid. Den begynner med et lite moment og dreies over i en mer og mer spenstig tragedie der mye står på spill for Frances Framer. Jeg vil beskrive filmen som et fascinerende skue som viser Hollywoods bakside og roper et varsku for at den amerikanske drømmen ikke alltid føles like lett å leve ut når det først kommer til stykket. Dette er en film om de store kontrastene. Om en ung kvinne som hadde alt og som opplevde total selvdestruksjon i livet. Alt går med andre ord galt for Frances og hun blir offer for feilbehandling i psykiatrien og ellers opplever misbruk på mange vis. Det som i alle fall er sikkert er at Frances er sin egen verste fiende og det gjennomsyrer tragedien.

Så kan man spørre seg om hvor mye sannhet det er i filmen og hvor mye fiksjon det er i denne utrolig dystre biografien. Men kanskje er det beste med denne filmen å vise hvor dystert og kynisk Hollywood kan være og hvor stort fall en stjerne kan ha. Dette er også en forestilling om en kvinne som blir temmet av alle kunstens midler. Hun blir nesten behandlet som et dyr. Og denne reisen er det Jessica Lange som går igjennom med sitt udiskutable talent som en skuespillerinne med stor bravour. Lange bærer filmen virkelig på sine skuldre og gjør dette til en spesiell film å se. Jeg ruller en svak femmer på terningen for dette merksnodige dramaet med en skikkelig destruktiv kraft og fremdrift.