Vi følger ekteparet Stella og Gustav med deres to barn. Deres datter Anna driver med poledance og ønsker å dra på en konkurranse. Det er noe foreldrene ikke liker at hun driver med. Gustav på sin side har gitt opp familien sin og ønsker bare å skilles. Han ser ikke noe vits i å fortsette forholdet med Stella og sier han vil reise fra dem. Stella bestemmer at de skal dra på en siste reise sammen til Poledance-konkurransen for at Anna skal få oppfylt sitt store ønske og at de skal gjøre dette som det siste de gjorde sammen som en familie…

Jeg liker ganske godt utgangspunktet for filmen. Vi skjønner at dette er en familie som mildt sagt er i oppløsning. Ingen kommuniserer særlig godt og det eneste som er tydelig kommunisert er at man kjefter, smeller og viser avsky mot hverandre. Ofte kan dette tidvis komme frem i de fleste familier. Det er jo slik at man viser mest følelser og aggresjon mot de aller nærmeste, heller enn å ta det ut på venner og bekjente.

Mor og far i familien har blitt skjøvet helt fra hverandre. De var en gang veldig nærme, men så fikk de barn og det skapte et gap mellom dem, der hun tok seg av barna og han fulgte bare med på lasset. Han liker heller ikke moren sin. De krangler bare og hun sier at glutenallergi er tull. Tenåringsjenta klarer ikke at moren blander seg for mye. Hun kveler dem, sier tenåringsjenta.

Jeg skal ikke avsløre for mye, men dette var et gnistrende godt drama. Gjennomføringen er både spennende og engasjerende å følge. Liker også at innholdet virker troverdig og dette er dessverre noe mange kan kjenne seg igjen i, om dog mye på negativt vis, men også en del av det filmen omhandler kan være mer typisk for mange familier.

I front for filmen finner vi dyktige skuespillere som Josephine Bornebusch fra Solsidan og vår alles Pål Sverre Valnes Hagen som den norske ektemannen som bare vil skille lag. Bornebusch har også regien på filmen og hun gjør virkelig en fortreffelig jobb der.

Konklusjon
Dette er et drama, men det er også noe humor bygget inn i blandingen. Filmen er ganske morsom til tider. Det er moro når han utøver ironi på en svært overdreven måte. Han er overhappy, selv om de har kranglet.

Filmen er veldig rørende og fint utført. Det er mye visdom i denne filmen. Det kan gå litt alle veier, men jeg liker hvor dette beveger seg. Liker moralen i filmen, med at man ikke ser hva man har hatt før man er i ferd med å miste det.

Det er mange lag i filmen og selv om man ikke trenger å være supersmart for å skjønne en del av tvistene. Likevel oppleves innholdet som bra tankevekkende og en sammensetning som fungerer solid I dramadelen. Dette minner litt om Little Miss Sunshine, men har også sine egne kvaliteter og står bra på egne bein.

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]