( - )

Vi følger Ante som er en farget ung mann som identifiserer seg som same. Han lever langt oppe i Nord-Norge et sted ved kysten sammen med den spesielle moren sin, Ellen Margrethe og hennes stolte overvektige sønn Peder. I fjellene rundt bor samen Normann som prøver å finne ut av hva som skjer i området. Et sted i nærheten bor også den smellvakre jenta Anna sammen med den alkoholiserte faren sin, Karl. Og for alle menn i mils omkrets kaster alt de har i hendene for å prøve å erobre Anna…

Filmens tittel var Svidd Neger, og allerede svært kontroversiell da filmen så dagens lys i 2003. Nylig endret filmen navn til Ammrika da filmen ble utgitt på Blu-Ray under prosjektet Norske klassikere, der folket selv finansierer filmene som kommer ut på Blu-Ray gjennom Platekompaniets nettbutikk. Men tilbake til Ammrika, som er en svært absurd film, som du skal være glad i det alternative, for å få fullt utbytte av. I filmen sier samene at i Ammrika drikker de Kokkakkola, og der er nok tittelen hentet fra.

Det hele begynner litt uoversiktelig. Jeg lurer litt på hva jeg egentlig er en del av. Alt begynner langt opp i Nord. En farget gutt sitter og lærer seg samisk. Samene blir vitne til en forfyllet far som prøver å finne et ekte mannfolk til datteren sin. Det er litt absurdmorsomt når Antes bror, Peder, kaster øksen etter Ante og moren sier: ‘Ikke med øksen Peder, Ante kan jo bli lei seg’.

Rollefigurene er ganske skrudd til og skuespillerne gjør en god jobb. Peder er stor og sterk med bolleklipp og ikke akkurat Guds gave til kvinnen, spilt av Eirik Junge Eliassen. Peder er også mannen som faren til Anna vil utnytte for å jobbe. Faren til Anna går i kjole og drikker sprit som en svamp. Det blir nakenhet også og Anna har en veldreid kropp, spilt av Kjersti Lid Gullvåg. Den fargede samen Ante, spilt av Kingsford Siayor, er i identitetskrise og får virkelig gjennomgå i filmen. Så har du også, samen ved det klingende navnet Nordmann, spilt av Frank Jørstad, som ønsker å bli så norsk som mulig. Anna er drømmedamen til alle menn i filmen. Og så har vi jo også den kyniske Ellen Margrethe, Guri Johnson, som er ute etter å få noe igjen for barna sine og ønsker seg en mann også. Karl, spilt av Thor-Inge Gullvåg, er far til Anna og har tenkt å gifte bort Anna for å få en som kan jobbe seg ihjel for ham, men Karl er ikke helt i vater han heller og bruker alkoholen aktivt for å få dagene til å gå.

Filmen har en unik fremtoning som kaster seg over en rekke sjangre. Det er en litt sår og melankolsk stemning over filmen. Det er litt drama, litt mørk komedie, litt musikal og mye annet midt i mellom. Det går i bannskap, kåtskap, onanering og annet rart. Plutselig kommer det et musikalinnslag der Anna venter på sin prins. I tillegg ligger den absurde humoren over filmen og lurer som et snikende ullteppe.

Regien er ved Erik Smith-Meyer og det spesielle manuset er pennført av Stein Elvestad, kjent fra Heismann Hå. Musikken er ganske underfundig og alvorspreget, men ellers er det et lite glimt i øyet over alt som skjer. Den er laget og fremført av Trond Nedberg og folk/black metal-bandet, Ulver. Fotoet i filmen er vakkert utformet. Den nordnorske naturen ligger som et flott bakteppe for det hele.

Dette har sin sjarm. Filmen er utført som et friskt og liberalt, nordnorsk eventyr. Dette er et svært spesielt humorverk du sjelden finner maken til. Dette er ganske artig laget med en spesielt med tanke på humorstilen som er noe jeg helt aldri har vært borti helt lignende til. Dette er litt slapstick, litt fortfilm, litt friske nordnorske gloser og blandet med mye alkohol, vold og sex. Scenen når Peder dra avgårde med den trådpedaldrevne båten er ganske rar og morsom. Han må ut i vannet flere ganger for å justere båten. Den kreative versjonen av Fader Vår er også episk med en innblanding av En himmel full av stjerner.

Konklusjon
Dette er lekent og absurd til tusen. Med andre ord får du en unik film du sjelden ser maken til. Filmen har en god historie i bunn også å sjonglere galskapen på. Dette er ikke like allment og simpelt som Kill Buljo, men samtidig er dette en film med flere lag og en stor kunstnerisk verdi bak produksjonen. En del av replikkene i filmen er som reint gull å regne. De skaper både flir og latter i an marsj. Som da Anna får barn og sier at det ble innbilt svangerskap og sikkert bare har vært luft. Da smeller det fra moren til Peder: ‘Der har du for all runkingen, det er bare luft igjen!’

Jeg husker første gang jeg så filmen, da likte jeg den ikke helt. Denne gangen kom dette mer til sin rett og jeg ser potensialet og gjennomføringen i materialet. Det gjør at du kanskje må se filmen noen ganger for å vite hva du går til. Dette er en lite tradisjonell filmopplevelse helt utenom det vanlige. Slutten er ganske vill og det samme kan sies om handlingen ellers. Det blir en god del blod og grafisk vold der.

[ Jeg så filmen på en DVD jeg har i samlingen min ]