---

Terningkast:


Ingress:

En familie på fire, bestående av mor, far og deres to sønner, er på biltur. De drar bort fra Teheran, men likevel sier de ikke noe om hvor de skal til minstemann i flokken. Vi blir også holdt i skyggen over hvor de er på vei, men litt etter litt begynner vi å ane hvor de er på vei, hva dette vil bety for familien og hva dette kan koste dem…

Anmeldelse:

Filmen er både solid spilt og velregissert. Regien er ved Panah Panahi, som er sønnen til den anerkjente filmskaperen Jafar Panahi (‘Speilet’, ‘Sirkelen’, ‘Taxi Teheran’, ‘3 kvinner’ og ‘Ingen bjørner’). Med Veien videre gjør Panah sin debutfilm som viser at eplet ikke faller langt fra stammen. Fotoet er meget kult i filmen med fjellformasjoner som er helt unike, ser meget vakre ut og krydrer inntrykket. Ellers viser også fotoet filmen fra Irans mest vakre og gjennomførte vis med brune og grønne landskap utenfor byen. Musikken er sterk og inspirerende pianomusikk og passer som hånd i hanske som en symfoni sammen med resten av filmen.

Dette er en skikkelig roadtrip. Alt foregår utelukkende i bilen. De hører på musikk i filmen. Det krever mye av skuespillerne, som må diske opp med all underholdningen i filmen. Den vesle gutten er en skikkelig urokråke og har veldig mye energi. Han er en svært så sjarmfull gutt og gir filmen både krydder og liv. Gutten blir spilt av Rayan Sarlak og han er litt av et funn. Han spiller svært så energisk med både kroppsspråk, levering av replikker og tilstedeværelse. Ellers spiller de andre skuespillerne sine roller på en overbevisende og troverdig måte.

Det er ikke enkelt å lage film i et lukket land der det er sterk sensur. Da må filmskaperen være veldig varsom og fortelle ting indirekte, mer enn å gå rett på sak. Kritikk må kamufleres på en snedig og kunstnerisk måte. Det at vi ikke får vite hva som er reisens mål er et ganske kult utgangspunkt.

Med andre ord vet vi like mye som den lille gutten hele veien. Det i seg selv er en kul genistrek i fortellingen. Filmen er full av liv og røre, selv om det de skal, ikke er åpenbart. Likevel er filmen ganske humørspredende og morsom mellom slagene til det mer alvorstunge budskapet.

Filmen sier ingenting om hvorfor denne familien er på tur og hva som ligger til grunn for deres handlinger og hvorfor de er redde for at noen følger med på hva de gjør. Familien er konstant på tur, men det blir en mer og mer farefull ferd. Den eneste som ikke skjønner tegningen er veslegutten, fordi de skjuler ting aktivt for ham. Dette handler blant annet om identitet, tilhørighet og å finne sin plass i verden.

Konklusjon
Liker den flytende rytmen og driven i filmen. Det er med på å berike inntrykket, sammen med de smellvakre motivene som har noen ‘killer’ bakgrunnslandskap som kunne vært del av postkort eller andre vakre fotomotiver. Det gjør dette til en super liten film som er snedig og flott fortalt. Den setter fingeren på noe viktig i et lukket land uten så mye ytringsfrihet. Med andre ord har vi med en modig filmskaper å gjøre. En som ikke lar seg kue.

Etter å ha sett denne filmen, fikk jeg lyst til å se mer av regissør Panahi, som leker med filmkunsten i Veien videre. Det ligger mye mellom linjene som ikke er helt oppe i lyset og det er mye av kunsten i filmen. Det er også en stor dybde i filmen. Filmens innhold føles også litt uangripelig og handler om veldig mye som ikke direkte åpenbarer seg gjennom filmen. Med andre ord er filmens mål mindre og mindre viktig, men heller viktigere å være med på reisen. Vi opplever også at reisen forandrer de vi følger og målet blir mindre og mindre viktig for dem etter hvert som det de opplever og de de møter på sin vei, påvirker dem.

[ Jeg så filmen på NRKs Nett-TV ]