( + )

Vi skal til en familie som bor langt ute på landet. Der styrer familiefaren familien med jernhånd og vil ikke ha noe påvirkning utenfra til noen av familiemedlemmene. De bor i et hus der de bare kan gå ut i den inngjerde hagen. Alle barna er nå kommet sent i tenårene og vet lite eller ingenting om vår verden slik den er. De blir fortalt at katter er de farligste dyrene som finnes og at de spiser folk og at fitte er et ord for lampe. Faren er den eneste som beveger seg utenfor eiendommen og forteller familien sin at verden utenfor er livsfarlig. Så spørs det hvor lenge denne ‘idyllen’ kan vare?

Alt begynner litt søvnig, men så plutselig tar dette av. Jeg fikk litt tidlig Michael Heneke-stemning i filmen med både vold og sex. Det er ikke lett å si hvor dette tar veien. Man får svært så sparsomt informasjon. Man kan i starten spørre seg: Hvorfor er så mange kvinner samlet i et hjem? Hvor befinner disse seg og hvorfor må den ene piken ha på seg bind foran øynene i bilen? Når hun kommer frem har hun sex med gutten på rommet hans.

Det går litt tregt i starten. Det er ikke så mye som skjer i filmen og du føler deg litt som flue på veggen i en slags sektfamilie. Det er en enorm kontroll på familien som bor på den innesperrede eiendommen. Faren i familien jobber på en fabrikk og har bil. Han er den eneste som har kommunikasjon med omverdenen. Familien ellers går aldri utenfor eiendommen. Det virker som om familien ikke skal få noe stimuli fra omverdenen. Familien holder seg innendørs fordi de er redd for katter som er det farligste dyret som finnes. De vet ikke hva som er normalt og ikke. Jentene slikker hverandre for å fylle tiden med noe gøy.

Regien er ved mesterregissør Giorgos Lanthimos, best kjent for filmer som Poor Things og The Lobster. Dette er en mye mer sparsom og ikke så dyr film som The Favourite som jeg så før denne. Filmen er laget i Hellas med gresk tale og er som Lanthimos sin gjennombruddsfilm å regne. Fotoarbeidet er ganske vellykket med både oversiktlige og lekne kameravinkler. Filmen har en del absurditeter, men er mer kunstnerisk enn de nyere engelskspråklige filmene til Yorgos Lanthimos.

Konklusjon
Vi blir tatt med inn i en absurd familie som bare lever med hverandre og ikke vet noen ting om den ‘virkelige verden’. Dette er alt annet enn en tradisjonell filmfortelling og tempoet er skrudd ned for å speile det tempoet som familien opplever i og rundt huset de oppholder seg i. Skuespillerne i Dogtooth leverer også en imponerende troverdighet til materialet. Du får presentert en direkte ubehagelig film. Den får deg til tenke over konsekvenser for de som er involvert i denne horrible oppveksten der all trygghet er tatt fra dem og konsekvensene for barna blir direkte skadelige. I starten er vi kun flue på veggen og det skjer ikke så mye, men etter hvert som filmen kommer mer og mer i gang, vokser innholdet mer på deg. Innholdet er også svært drøy kost som gjør at innholdet er mer for voksne enn for tenåringer.

Denne filmen står seg ikke like mye ut i mengden som Giorgos Lanthimos nyere filmer. Likevel har filmen sine øyeblikk der den underholder oss med alt sitt enkle og rare. Filmen er leken men sparsom i hva den forteller. Den søvnige rytmen i filmen passer godt sammen med livet til familien. Faren kontrollerer alt i familien. Det er også noen veldig drøye sexscener i filmen. Filmen tar mer og mer av utover. Siste del av filmen er den beste. Filmen er leken og annerledes, men manuset kunne med glede vært enda mer skrudd til. Men det er som sagt litt Hanekefealing over filmen med rufsete bilde i litt VHS-aktig stil på filmen. Dette passer også godt inn i settingen i filmen der alle blir sterkt overvåket.

Alt i alt er det litt vanskeligere å vurdere Dogtooth enn de andre filmene til Giorgos Lanthimos. Det fordi dette er langt mer sparsomt i stil og utførelse. Den litt situasjonsbetingede sorte humoren er dog til stede og Lanthimos leker godt med både innhold og rollefigurer uten å tenke noe på moralen i det filmen omhandler. Med andre ord er dette nok en film som har vært med på å forme Lanthimos som filmskaper. Han er bevisst på det å leke med seerne og gi dem noe de ikke visste de ville få. Det er også gjeldende i Lanthimos sine nyere filmer der overraskelsen alltid ligger på lur med ofte et mørkt glimt i øyet.

[ Jeg så filmen på leiestreaming på SF-Anytime ]