Vi møter den eldre damen Amah som bor og jobber i Bangkok i Thailand. Hun lever av å lage og selge sin lokale delikatesse ‘congee’ som hun selger på matmarkeder. Det har hun gjort hele livet, men da hun blir syk endres hverdagen hennes drastisk. Da får hun uventet hjelp av sine barn og barnebarn, som ikke har løftet en finger for henne hele livet. Barnebarnet M er også på tå for bestemor, selv om han aldri før har vist noe interesse for bestemor. Amah begynner å bli mistenksom og lurer på om de bare er ute etter pengene, huset og verdiene hennes?

Familien til bestemoren Amah er svært skruppelløs, og for dem er hun bare en måte å karre til seg verdier på. Det som står mest i fokus i filmen er selve arvekonflikten. Alle vil ha noe igjen for å være sammen med bestemor. Eksempelvis vet alle at bestemor har kreft utenom bestemor selv, hun får det fortalt i ved en feiltakelse av sitt barnebarn. Det er en stor kynisme og varme om hverandre i filmen. Konfliktnivået i filmen er høyt og familien til bestemor oppfører seg svært kynisk og kaldt. Likevel er det også noen varme og rørende øyeblikk som oppstår mellom generasjoner.

Karakterene utfyller hverandre godt. Den stakkars bestemoren er en kasteball i det thailandske helsesystemet med endeløse køer, mye venting i et system med lite fokus på en verdig alderdom. Familien er veldig realistisk skildret med alt som henger med en naturlig familie på godt og vondt. Det er ned til de minste detaljene som skaper troverdigheten i familieportrettet. Vi snakker splid og kjærlighet om hverandre, blandet med kultur og tro. Liker hvordan hverdagen skildres med små komiske poenger som inkorporeres i handlingen på en herlig måte.

Filmen var Thailands Oscarbidrag for 2025. Dette er en perle av en film som rører meg å se. Filmen omhandler familieverdier og samt at tiden vi bruker med familien er mer verdt enn materielle verdier som ikke kan gjenspeiles direkte i lykke. Alt blir fortalt gjennom et lavmældt drama som engasjerer meg dypt å se. Musikken er varm, rund pianomusikk som varmer oss langt inn i hjerteroten, sammen med resten av innholdet.

Regissøren heter Pat Boonnitipat og han spillefilmdebuterer med denne fine filmen. Fotoet i filmen er svært hverdagslig fotografert. Du får et reint og stilig bilde som kler hverdagen til bestemoren og viser et kontrastenes Thailand med fattige områder og kule templer med drager og gull om hverandre. Skuespillet er solid over hele fjølen med Usha Seamkhum i spissen som bestemor Amah. Hun 'nailer' rollen og er en vi virkelig omfavner som rollefigur. Resten følger også med på skuespillet av høy klasse og skaper et familieportrett du virkelig tror på.

Konklusjon
Det er hjerteløst å se hvordan familien prøver å komme tett på den kreftsyke Amah for å dra fordeler av henne. Vi får heldigvis forklart gjennom filmen hvordan lykke ikke er ymtet på rikdom, men heller på øyeblikkene vi for og deler med dem rundt oss. Med andre ord er dette en voksen og moden film som får oss som ser på til å tenke og reflektere. Jeg skal ikke fortelle hvor dette ender, men reisen mot målet er virkelig verdt å få med seg. Liker hvordan filmen fremstår som meget feelgood, selv om det handler om noe veldig hjerteløst. Det er heller ingen moralske eller politiske pekefingre i filmen. Særlig er slutten svært vakker og rørende. Med andre ord får vi en veldig tankevekkende og fin forestilling gjennom filmen som setter dype spor i oss som ser på.

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]