---

Terningkast:


Ingress:

Yelena Belova har en broket og brutal bakgrunn, inkludert en barndom som introduserte henne for livets brutaliteter i svært ung alder. Som voksen livnærer hun seg nå av å utføre livsfarlige oppdrag for Valentina Allegra de Fontaine, lederen for CIA og et prosjekt som rekrutterer testpersoner til utvikling av superkrefter. Under et nytt oppdrag møter Belova en dag også andre antihelter – et møte som skal vise seg å vekke frem flere av deres mørke minner fra fortiden, samt introdusere en ny type fiende som denne dysfunksjonelle gruppen muligens bare må gi opp kampen mot først som sist. Eller?

Anmeldelse:

Og akkurat idet man hadde vent seg til fraværet av Marvel-filmer på kino, dukker det jammen meg opp en igjen. Thunderbolts bruker antiheltene fra Marvel-universet og setter dem inn i en historie og setting som på flere vis kan speile vår egen dystre, mørke og usikre verden. Kanskje er dette noe av grunnen til at filmen faktisk resonnerer bedre med oss enn hva veldig mange tidligere Marvel-filmer har gjort.

For Thunderbolts suger oss inn i seg, mye takket være disse karakterene og deres personlige historier, relasjoner og etter hvert felles kamp mot en fiende som angår oss alle.

I hovedrollen som Yelena Belova står igjen Florence Pugh. Hun storspiller virkelig her – i den grad en Marvel-karakter kan omtales som «stort skuespill». Pugh tilfører nemlig personlighet, dybde, sjarme og troverdighet nok til at hun virkelig ikke gjør seg bort.

Og det sammen med flere andre gode antihelter her, som Robert Reynolds (Lewis Pullman), Bucky Barnes (Sebastian Stan) - tidligere Winter Soldier, John Walker (Wyatt Russell) - den originale Captain America, Ava Starr (Hannah John-Kamen), og Alexei Shostakov (David Harbour) - Belovas far.

Sistnevnte er nå blitt en avdanket, halvfeit og desperat mann – desperat etter nye oppdrag, alt for å bli en kommersielt elsket superhelt, i gaten til de originale Avengers-heltene. Harbour fungerer som gruppens comic relief, men alvoret preger absolutt mesteparten av historien om denne gruppen som, til tross for sine ulikheter og uvilje mot å samarbeide, likevel ender opp med å forstå hverandre, samt sin felles fiende.

Etter hvert innser de også at nettopp samhold, velvilje og det å stå sammen gagner dem alle, noe som mot slutten fører til en aldri så liten rørende del av historien.

I en verden hvor de opprinnelige Avengers-heltene er borte, står noen halvt avdankede “wannabes” tilbake og enten mangler motet og evnene, eller så er de så sugne på adrenalin og utfordringer at de desperat forsøker å oppsøke situasjoner som trenger dem. Underveis er det både morsomt og fengende å følge en type helter som tross alt er menneskelige, sårbare og dermed langt nærmere oss selv. Tematikk som sveiper innom psykisk helse og det å bekjempe motganger i livet, tilfører også historien en side som gjør den enda mer ekte, ærlig og jordnær. 

Filmatisk, i stil og form kjører regissør Jake Schreier, som har jobbet mest med tv og musikkvideo før, mye mørke, litt diffuse og fargesvake scener, en visuell stil som skal gestalte og speile de blasse og utdaterte antiheltene. Innvendig derimot, skal våre helter vise seg å skinne langt mer, etter hvert.

Det er lenge siden en Marvel-film var såpass engasjerende og kjekk, i en historie om mørke krefter, i en mørk tid, hvor menneskelighet, samhold og varme trolig kan redde mye. Dette er fremdeles ikke stor film, ikke misforstå, men hvis det nå skal vise seg å bli flere runder med The Thunderbolts, ja så føles disse antiheltene faktisk mer velkomne enn hva man kanskje hadde trodd fra “nok en” Marvel-film. 

(Foto/Copyright:The Walt Disney Company Nordic)