( + )

Vi følger Lars Erickssong som er en stillferdig islending som er vant med å bli ledd av og ikke få ting til i livet sitt. Særlig er faren hans, Erick, hans største hinder fra å føle seg vellykket i livet. Da Lars er ung, ser han ABBA vinne Eurovision, og det er noe som tenner en gnist i Lars. Han får en visjon i livet og drømmen er å selv delta og vinne Eurovision. Han startet et band sammen med barndomsvenninnen Sigrit. Hun har alltid vært forelsket i Lars, men klarer ikke å si hva hun føler for ham. Det er en lang og tordenfull vei til Eurovision, så spørs det om Lars og Sigrit er klare for den store styrkeprøven. Det som i alle fall er sikkert er at de prøver å følge hjertet og følge drømmen…

I dag er det 17. Mai og Eurovisionfinale, og hva er da bedre enn å lade opp med å se en live action komedie om Eurovision som oppladning. For min del, har jeg ikke sett filmen selv før nå. Jeg er stor fan av komedier og jeg liker Will Ferrel godt, så dette tenkte jeg kunne være lovende film som omhandler den ellers så rare Eurovisonkonkurransen der jeg føler alt kan skje.

Alt begynner på Island der Erick og familien ser på Eurovision som ung. Han får et mål om at dette skal han også klare. Det er et hårete mål som ingen tror på. Der har du selve utgangspunktet for rollefiguren Lars Erickssong og hans Eurovision Saga.

Netflix presenterer filmen og den ligger der åpent for alle å se. Det er litt kult med en film om Eurovision Song Contest, som er både elsket og hatet av mange. Fenomenet er nok noe mange mener noe om og med denne filmen får nok flere vite om den spesielle sangkonkurransen. Filmen er på sitt beste veldig underholdende, i alle fall alle de artige sanginnslagene.

Parodiene på Eurovison er også kule. Det artigste av alt er at selv om filmen prøver å overdrive, så er Eurovisioninnslag så skrudde til vanlig at dette oppleves som noe av det samme. Mellom slagene holder ikke filmen like godt sammen. Limet i filmen svikter litt ut over det premisset med et mislykket Eurovision-band og alt oppstyret rundt en av verdens største TV-arrangementer.

Filmen føles litt lang og burde vært minst 40 minutter kortere. Det kan være at humoren hadde nådd mer ut om det ikke var så mye pjatt og fyllinnslag mellom slagene. Det burde vært mer driv i filmen. En del av scenene er veldig dratt ut og humorpoengene kommer ikke så tett som jeg hadde forventet.

Jeg mistenker også at Will Ferrell har fått improvisere en del i filmen, uten at det har hjulpet så mye for å løfte det ellers så tamme opplegget. Du får også noen sære og rare innslag innimellom som de to hvalene som artistisk kommer opp av havet med en synkron skruhopp.

Castet i filmen er ganske kult. Will Ferrell er den åpenbare stjernen i filmen, men han får ikke så mye å jobbe med. Ved siden av Will Ferrell finner vi Rachel McAdams som gjør en veldig sjarmerende og god rolle som islandske Sigrid. Hun utfyller Ferrell på en ganske god måte og gir filmen mye sjarme, romantikk og naivitet som rollefiguren hennes er full av.

I andre roller treffer vi selveste James Bond eller Pierce Brosnan som han ble spilt av på 1990-tallet. Dan Stevens, som spilte Udyret i Skjønnheten og Udyret-liveactionfilmen fra 2017, spiller Russlands artist i Eurovision. Mikael Persbrandt viser også sitt nærvær i filmen.

Filmen er regissert av David Dobkin. Han er vant til å lage komedier som Fred Claus, Shanghai Knights og Wedding Crashers, i tillegg til The Judge fra 2014, som av mange beskrives som Dobkins største film i karrieren. Med Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, skaper han en ny film som trår litt utenfor hans vanlige landskap.

Det er ikke så lenge siden jeg så den fine dokumentaren Will & Harper om vennskapet til Will Ferrell og Harper Steele, og det er samme duoen som står bak manuset til denne Eurovisonfilmen. Filmen inneholder en del sportfilmgrep, som føles ganske standard, selv om jeg må si jeg likte budskapet på slutten av filmen, langt bedre enn resten av gjennomføringen.

Konklusjon
Dette er en veldig sær film og en komedie som tidvis treffer. Eurovison er veldig gøy og måten filmen fremstiller det på er akkurat like over the top som i virkeligheten. Liker også at en del kjente Eurovision-stjerner også er med i noen Cameo-opptredener. Sangen og musikken er da filmens største trumfkort. Uten sangen og musikken, hadde dette bare vært et sorgens kapittel. Filmen er dog best når filmen fokuserer på selve Eurovision-arrangementet. Før det er det egentlig bare en lang transportetappe frem til denne indrefileten i filmen.

For min del kunne nok filmen vært enda mer skrudd til og rammehistorien er grei, men det mangler mer fremdrift og flere humorpoenger burde vært bedre sydd inn i innholdet. Mangelen på humor og nerve gjør at filmen føles noe tam til tider. Derimot skal filmen ha pluss for at selv om den har en, enn noe naiv historie i front, så har de to i front hjertet sitt på rett plass hele veien. Det gjør at jeg bånder med dem. Underveis lo jeg litt og elsket noen av Eurovision-parodiene. Det gjør at jeg ender opp på en sterk treer på terningen.