Filmen åpner med spørsmålet: Hvordan møttes vi? Hun forteller at hun hadde vært lenge i et dårlig forhold. Hun hadde to barn. Hun hadde prosjekter og hun prøvde å etablere seg. Og så plutselig var han der. Hun møtte den rette. Det føltes som hun alltid har kjent ham. I mange måneder prøvde hun bare å finne en sjanse til å møte på han. Men det var mange som ville ha ham, men hun måtte bare ha ham.

Sigmund + Maria = Sant. De blir stormforelsket raskt når hun først får blikket ham. Han elsker barna hennes. De blir raskt gravide sammen. Syv år senere er livet veldig hektisk med masse barn, både tenåringer og små barn. Da har stormforelskelsen lagt seg. Han kommer aldri når han skal. Han svarer ikke når hun ringer. De elsker hverandre, men de irriterer hverandre også.

Elsker dramaet i filmen. Det er utrolig mye rett i hvordan filmen fremstiller samlivet med mann og kvinne. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i filmen og slik den setter fokus på samlivet. Krangling oppstår av misforståelser der begge prøver å gjøre det rette, men misser i kommunikasjonen. Dette er både morsomt, treffende og sterkt om hverandre. Jeg får litt vondt av Maria som prøver veldig hardt, men feiler en del i kommunikasjonen. Det er også tungt å innse at en selv kanskje kan være noe av grunnen til at ting ikke går på skinner i samlivet. Filmen skildrer også forholdet mellom barna og moren.

Det handler mye om at Maria har lavt selvbilde og har med seg fra bagasjen i oppveksten spiller inn i regnestykket. Maria er veldig sårbar og sliter mer enn Sigmund når de får sin første krise i forholdet. Dette er den ultimate forholdsfilmen som ikke bare skildrer de gode tidene, men også gir problemene et ansikt. Når de kommer i parterapi begynner de to stridene partene å møtes og forhandle. Skuespillet i filmen er tipp topp. Hovedrolleinnehaver Helga Guren gjør en super innsats i rollen som Maria og jobber gnistrende med sin rolletolkning. Hun bærer mye av filmen på sine skuldre. Oddgeir Thune spiller bra som den elskverdige ektemannen, Sigmund.

Alt sitter i Lilja Ingolfsdottirs debutfilm, og hvilken brakdebut av en filmprestasjon. Filmen gjør meg nesten litt stum og svært engasjert. Jeg kommer inn i filmen og opplever mye gjennom det den utstråler av innhold. Det er imponerende at Lilja har lagt ned så mye kjærlighet i filmen, der hun ikke bare står for manus og regi, men også klipping, produksjonsdesign og kostymer. Fotoet av Øystein Mamen er også intet annet enn mesterlig. Det er også noen tvister i løpet av filmen som jeg ikke skal avsløre. Det er ikke lett å ha barn sammen, og det blir noe bitterhet, men likevel har filmen klart å komme unna å skape noen stygge syndebukker.

Konklusjon
Filmen er nærmest perfekt skrudd sammen, både i innhold og utførelse, med både dybde og mye følelser i sving. Dette er en varm forholdsfilm om at ting ikke bare er fryd og gammen. Elskling griper fatt i meg og holder meg fast gjennom det hele. Den får meg til både å gråte, le og føle med hovedpersonen. Hun er ikke perfekt, men prøver å gjøre det hun kan, selv om det ikke alltid er det som er best for forholdet. Du får en voksen film om både kjærlighet og forholdsproblematikk. Filmen er veldig aktuell og er blant de beste forholdsfilmene jeg har sett. Den setter fingeren på at det er mye mer som ligger i kommunikasjonen enn vi aner og skjønner til enhver tid.

[ Jeg så filmen med abonnement på TV2 Play ]