Vi følger de to søstrene Eira og Vera. Storesøster Vera lever livet til det fulle, men har også et stort mørke i sinnet sitt. Eira er mer innesluttet og forsiktig, men leser dagboken til Vera for å prøve å skjønne henne og få noe av det hun ser. De har det ikke så bra hjemme og har flyttet fra storbyen til langt opp i nord, der de bor sammen med familien sin på en mer fredfull måte. De to søstrene er veldig forskjellige. Den ene livlig og den andre en som lever i skyggen. Vera er svært fri av seg og har med seg to menn hjem i sengen. Samtidig er Vara også veldig sårbar. Hva de har flyttet fra vet vi ikke og vi blir med på en reise inn i Veras mørkeste kroker, som blir formidlet gjennom både observasjoner og dagboken som vi får vite mer om det indre hos den unge kvinnen…

Hovedpersonen sier at søsteren har meldt meg ut og er på vranga og stiller spørsmålet: Finnes det en verden for henne? Hun har tyvlest dette i dagboken til søsteren. Søsteren er meget rar og tenker og sier mye rart som hun deler med omverdenen. Hun fremstår som spontan, ganske vill og uforutsigbar. Vi kommer tett på de to søstrene. Vi ser ting fra hovedpersonens ståsted, selv om det er søsteren Vera som egentlig er mest i fokus. Dette er et ganske fiffig og dypere fortellergrep som krever at man holder tungen bent i munnen når man skal tolke alt.

Vera sliter med å sette grenser og er åpenbart traumatisert. Hun er både gøyal, livlig og har et stort mørke inni seg, som mange sliter med å forstå. Filmen prøver ikke å få oss til å forstå hvorfor søstrene handler som de gjør, men heller å beskrive hvordan det er å være rundt personer med et psykisk mørke i seg. Det er noe nakenhet i filmen, men nakenheten er sladdet og det er gjort på en smart måte som beskriver mye, selv om det ikke utleverer skuespillerne mer enn nødvendig. Dette handler om en føkka verden og psykiske lidelser som ligger bak å lurer. Vera selv trekker paralleller til hvordan hun har det på samme måten som folk som ble stemplet som hekser i Norge før i tiden.

Skuespillet er helt vanvittig bra i filmen. Både Ruby Dagnall og Keira LaHart er med på å skildre de to søstrene på en troverdig og sjarmfull måte. De blir skildret som to forskjellige mennesker som jeg kjøper i all sin forskjellighet. Ruby Dagnall spiller søsteren på en ganske sjarmerende og livlig måte. Alt begynner med at vi gradvis får se et bilde av en søster som sliter, men også hennes andre mer livlige sider. Jo mer filmen beveger seg fremover, jo mer klar over blir vi at Veras mørke omfavner henne mer og mer. Hun begynner sakte men sikkert å miste kontrollen over seg selv.

Filmskaper Franciska Eliassen har skapt en fantastisk film med mye kule detaljer og stor vilje til å skape noe personlig og ekte filmkunst som både rører og beveger meg dypt inn i sjelen. Alt skal ha begynt med et eksamensprosjekt og fullendt film er svært imponerende utført med multikunstner Eliassen, som har involvert seg i mange roller rundt skapelsen av Den siste våren. Filmen er alt annet enn konvensjonell på de fleste punkter. Du får servert en film der du må tolke en del av det som skjer og ingenting kommer veldig tydelig frem. Vi blir med på en reise inn i det litt ukjente og vi får kjenne på noe av den angsten som storesøster Vera har inni seg. Liker slike filmer godt og dette ble nok en kul og annerledes film som jeg ikke visste jeg ville ha.

Fotoet og kameraføringen er ganske spesielt. Det filmes fra hovedrollens perspektiv i en scene der hun ser og hører på en krangel i huset hun bor i. Vi ser ting fra bakhodet til hovedpersonen der vi ser og hører krangelen som foregår mest utenfor bildet. Det kommer også noen kunstneriske scener der hovedpersonen er dekket av gull. Det er mange kule og fiffige detaljer i filmen, som det elleville sangnummeret der Vera går helt bananas på scenen på en veldig rar og ‘freaka’ måte. Det er mye fargelys på scenen og trommisen sitter med en rosa spøkelsesmaske på hodet som er med på å gjøre scenen enda mer snål og spesiell. De får også noen fargerike scener i skumringen på natten med fargerike kostymer, rar trekkspillmusikk og et lam som det danses med og rundt. Scenen er ganske vakker og stemningsfull og gir mye visuell vakkerhet tilbake til filmen.

Konklusjon
Filmen er i det hele tatt et meget kunstnerisk prosjekt. Fotoet er lekent og annerledes med stor eksperimentering på måter å gi filmen et spennende preg. Filmen har en poetisk og hypnotisk kraft som påvirker uttrykket og stemningen i filmen. Liker både rytmen og drivet i filmen. Dette gir oss en fin og rolig puls som gjør at filmen oppleves som noe ganske unikt og annerledes. Det er mange drømmende sekvenser i filmen som flyter fint og skaper en poetisk og vakker atmosfære rundt det vi opplever. Musikken er eksperimentell og er med på å gi oss den spesielle flyten, mørket, mystikken og stemningen som filmen utstråler. Slutten er også med på å sette et solid punktum som er både trist, vakkert og rørende på samme tid.

Det eneste du vet om denne filmen på forhånd er tittelen og selv om noe sier seg selv ut ifra tematikk og rolleskildringer, så er dette en film som tørr å gå nye veier i form og uttrykk. Franciska Eliassen har med andre ord laget en film som traff meg og hun har mye god film i magen som kom ut gjennom ‘Den siste våren’. Hele inntrykket av filmen står i stor kontrast til den typiske filmen og de store kassasuksessene som går på kino. Heldigvis er det også plass til produksjoner som dette i filmlandskapet. Små skatter som også fortjener å bli oppdaget og å få sitt publikum.

[ Jeg så filmen på NRKs Nett-TV ]