( + )

Vi befinner oss på 90-tallet når de gode Transformers, kalt autobots, er nødt til å slå seg sammen med en ny rase, kalt The Maximals, for å nedkjempe en trussel som kan ende vår verden en gang for alle. Krigen starter når The Maximals, ledet av Optimus Primal (stemmelagt av Ron Perlman), tar med seg en nøkkel til jorda før deres egen planet blir tilintetgjort. Midt oppi denne krigen havner den unge Noah Diaz (spilt av Anthony Ramos) som i desperat pengenød stjeler en bil som viser seg å være en autobot som er en viktig brikke for dem.

Nå har vi fått flere Transformers-filmer som etter min mening har dalt i kvalitet helt frem til franchisen gjorde en vending med å gi oss 80-tallsversjon av hvordan den elskede figuren Bumblebee kom til jorda og startet i det små. Det var en historie fylt av hjerte, varme, humor og action, kun ødelagt av John Cenas opptreden. I dette nyeste tilskuddet til Transformers-familien er det heldigvis ikke noen ved navn John Cena med, men den mangler også både mye hjerte og litt humor. Vi er altså tilbake omtrent der hvor Transformers-filmene avsluttet det hele før «Bumblebee» ble utgitt.

Det er likevel et lite MEN her, for de to-tre siste Transformers-filmene var ikke særlige gode oppfølgere, og minnet mer om oppgulp fra det som faktisk hadde fungerte i den første filmen. Skuespillerne falt også kraftig på rangstigen som gjorde at vi ble sittende igjen med Mark Wahlberg i hovedrollen, og det er ytterst sjeldent at han makter å gi noe godt til en rolle i stedet for å minne meg på hvorfor jeg gang på gang blir frustert over å se ham innta en stor rolle i en film jeg utgangspunktet er positiv til. På den positive siden, for denne nyeste filmen, er det godt å se/høre Ron Perlman (kjent fra «Hellboy» og «Sons of Anarchy») gi bort stemmen sin til et nytt bekjentskap, samtidig som at Anthony Ramos (kjent fra «Twisters» og den litt bortglemte/bortgjemte musikalen «In the Heights») er et hyggelig tilskudd til den nye «vinen» som i Bumblebee-filmen besto av den alltid så sjarmerende Hailee Steinfeld.

Regissøren fra de første Transformers-filmene har trukket seg tilbake og har denne gang gitt tøylene over til Steven Caple Jr., som er best kjent som mannen bak blant annet «Creed II». Det jeg synes han mangler er kanskje det at han ikke setter sitt stempel på denne filmen, og at jeg dermed ikke får se hans visjoner og tanker trumfe over det som allerede ligger her i pløyd og dyrket mark gjennom flere filmer. Selv om Bay har sine signaturtrekk over filmene han har regissert (og de ikke finnes i denne filmen), så er det likevel ikke nok nytt og spennende til at jeg får grep om hvem han er som regissør, ei heller hvorfor akkurat han var rett mann til denne jobben. Historiefortellingen er noe som spiller andrefiolin i en film som dette, og det var her hvor «Bumblebee» gjorde akkurat det som var nødvendig. Dette blir egentlig samme gamle låta som ble spilt i alle de foregående filmen (med unntak av nevnte «Bumblebee»).

Konklusjon:

Det er et spetakkel uten sidestykke når det regner skudd, robotlyder, tunge mekaniske lyder, samt en rekke av det jeg vil kalle futuristiske lyder fra utenomjordisk teknologi. Det er mer enn nok i dette tekniske spekteret av filmen, men den har også et godt bilde, god CGI og en gjennomsyret dynamikk i alt den foretar seg. Jeg skulle nok helst sett enda mer medmenneskelig faktor snodd inn i dette actionbraket av en film, men så er det også en sånn type film som gjør at man kan skru av hjernen i et par timer og bare lene seg tilbake så lenge man er åpen for ferden som ligger foran. Og det var jeg – til en viss grad. Terningkast 3 – av den sterke sorten.