Den kaldeste vinteren som blånissene har opplevd har kommet og en stor isbre truer med å knuse gården til rødnissene. Dronning Fjellrose vet imidlertid råd for hun har hørt om det mystiske og magiske Blåhorn som kan forandre været til å blåse varmere vinder. Men, hornet er gjemt bort i Gråfjell, et sted hvor skumle og skremmende husfolk regjerer. Fjellrose og Dreng legger likevel ut på en farefull og spennende ferd på jakt etter det viktige hornet.

’Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn’ er intet mindre enn Norges første rene 3D-film. Mye av sjarmen og karakterene fra den første filmen er tilbake og nye eventyr vil garantert engasjere barn i alle aldre. Som familie-, og da særlig barnefilm, har ’Blåfjell 2’ nemlig mange gleder og positive sider å by på. Det er om man tar på seg de voksne kritiske brillene at man fort finner ting å kritisere.

3D-formatet er verken overdrevet eller for påfallende, heldigvis, og tilfører tidvis artig bruk og pen dybde til bildene. Når det gjelder bildene og det filmatiske for øvrig, er det mer å irritere seg over i forholdet mellom blant annet inne- og utescener. For, nærbildene/scenene er igjen ofte tydelig spilt inn i et studio, mens utescenene er store og spektakulære. Det savnes derfor flere ”mellomscener” som binder alt bedre sammen og som ville skapt en bedre helhet. Én bestemt scene som imidlertid fungerer meget bra er kullbanescenen, hvor både bruken av action og 3D sammen skaper en feiende flott berg og dalbane-effekt!

Også flere av de nye karakterene og delen om Gråfjell tilfører filmen gode sider og underholdning. For de minste vil nok mang en latter runge til flere av karakterene her! For oss voksne blir det igjen fremdeles litt for mye teatralsk og klein dialog. Det er imponerende nok unge Ane Viola Semb i hovedrollen som spiller mest naturlig og overbevisende, mens resten av skuespillet og replikkene er som tatt ut av en melodramatisk barneteaterforestilling. Hvorfor er det (igjen!) all denne kunstige og naive dialogen? Klarer man virkelig ikke i 2011 å få til et familievennlig manus, med dagens språk, uten å gå bort ifra alle bokmålsfraseringene og den gammeldagse snakkemåten?!

’Blåfjell 2’ er som film klart sterkest for målgruppen små barn. Det er tydelig lagt store midler og et helhjertet engasjement i filmen, noe blant annet 3D-bruken vitner om. Men, igjen lider altså en stor norsk familiefilm av en gammelmodighet som etter hvert absolutt begynner å bli provoserende kunstig for oss store og små film- og kinovante folk. En sikker julefilmvinner blir dette uansett, igjen.