---

Terningkast:


Ingress:

Handlingen tar plass i 1988. Vi skal besøke en skole der det skal holdes en fest og det skal kåres en ballets dronning eller Prom Queen. Der følger vi Lori Granger som er en av outsiderne som kan vinne tittelen. Hun er populær, men så spørs det om hun er klar for det som venter henne når en morder går løs på skolen. Velkommen til dødens skoleball…

Anmeldelse:

Jeg likte en del av de andre Fear Street-filmene som kom for noen år tilbake i tid. Filmens handling tar del i Fear Street-universet, men dette fungerer også som en enkeltstående film som man ikke trenger å ha sett noen av de andre filmene for å kunne se og forstå filmen fullt ut. Filmen er bygget på boken The Prom Queen fra 1992 av R.L. Stine. Slasherfilmen er meget kort med sine fattige 90 minutter i spilletid, men dette blir i alle fall ganske så blodig når filmen kommer skikkelig i gang. Og det kule er at det er Netflix som presenterer filmen, og du kan se filmen med abonnement på Netflix. Regien er ved Matt Palmer som jeg ikke kjenner filmografien til.

Slasherfilmer er ganske kult og dette er en film som er veldig typisk og formelbasert. Fear Street: Prom Queen er en slasher med en del mord og annet som hører slasheren til. Filmen åpner ganske traust. Det kuleste med starten av filmen er den pumpende elektronikamusikken som minner om den i Stranger Things. Ellers er musikken veldig 1980-talls med kassettspiller og annet som hører tiden til. Du får en lureskrekkscene i starten av filmen i et klasserom der den ene jenta skjærer over armen sin så blodspruten står. Men det er selvsagt et lureri. Etter dette begynner den ene og den andre å dø.

La oss snakke om morderen! En person i rød lateksfrakk med hette dreper en tenåringsjente i en kveld i en mørk bakgate. Morderen går med maske og rød lateksfrakk med hette på. Med andre ord føles dette som en slags variant av Skrik uten så stor form for originalitet i designet av morderen. Etter hvert får vi også se at det er flere personer kledd i denne røde frakken. For min del skulle jeg nok sett at vi fikk en mer badass morder. Missforstå meg rett, for det er noen småkule kills som da en blir drept med en vinkelsliper, men i det hele og det fulle er det ikke så mye å juble for i filmen som er veldig på det jevne.

Blodet og mordene er ganske greie med en hel del praktiske effekter. Filmen er ganske drøy voldsmessig og det gjør at filmen får 18 års aldersgrense. Men til tross for den høye aldersgrensen er dette ikke like vellykket som de store klassikerne og Terrifier-filmene er mye kulere enn denne. Det skjer så lite i filmen og det er lite eller ingen spenningskurve i filmen. Rollefigurene er heller ikke stort å skrive hjem om. For min del ble dette den minst vellykkede av Fear Street-filmene til nå. Fra midten og utover blir det i alle fall en god del bedre. Og mot slutten kaster morderne masken og kostymet og da blir dette straks mer moro.

Konklusjon
Som slasher er dette hverken topp eller bunn. Filmen er ikke supert laget, men teknisk er den av god kvalitet. Jeg skulle ønske at filmen var bedre skrudd sammen på manuset og at filmen kunne hatt en bedre visuell profil, særlig på kostymer, scenografi og rollefigurer. Føler filmen faller litt sammen i massen og er langt fra en film jeg kommer til å setter mine øyne på igjen. Til det er den alt for forglemmelig og lite spenstig. Filmen har igjen en del småkule praktiske effekter og de er noe av det kuleste med filmen, sammen med musikken og noe medfølgende 1980-tallsnostalgi. Det gjør at jeg ruller en svært forsiktig og svak treer på terningen.

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]