---

Ingress:
Den brutale og morderiske kong Hyperion er sammen med sin herakliske hær på leting etter den forsvunne Epirus’ bue, en bue som vil gjøre ham usårbar slik at han kan velte Olympens guder og bli den suverene hersker. Den unge og tapre Thesevs vil det imidlertid annerledes, og han vil hevne sin mors død over kongen. Sammen med orakelet Fedra og en liten gruppe krigere må Thesevs kjempe en hard og brutal kamp om han skal redde menneskehetens fremtid.

Anmeldelse:
Den nye supermann i Henry Cavill spiller vår helt Thesevs, en standard enkel landsbygutt som verken er rik eller egoistisk. Tradisjonen tro er han utpekt av gudene til å ha den rette innstillingen og motet som skal til for å bekjempe den store stygge kong Hyperion. Sistnevnte spilles av Mickey Rourke som nok en gang er typecastet som stor, stygg og lite sjarmerende, uten at karakteren blir mer interessant av den grunn.

Regissør er Tarsem Singh, en mann som har laget få, men vakre filmer. Fra ’The Cell’ i 2000, via ’The Fall’ fra 2006, er vi nå kommet til ’Immortals’. For å si det rett ut; sistnevnte film er et helvetes til bråk av en film! Det er overtydelig at man har pumpet all kraft, energi og mål inn i å overgå det meste med alle filmens kampscener og effekter. Nærmest alt som gjøres bråker og smeller, enten det er stålsverd som denges mot hverandre, slåssing med andre våpen, eller noen bare rører på en kroppsdel, ja alt inngår i et overdrevet lydbilde! Dette gjør at filmen fort går over til å bli både usjarmerende og irriterende høylydt.

At det er produsentene bak ’300’ som også står bak filmen skal ha mye av skylden for at det visuelle og sterke uttrykket imidlertid fungerer mye bedre. Sammen med regissør Singh skapes krutt og tidvis utrolig lekre enkeltscener, denne gang også i 3D. Singh har tidligere vist at han har øye for nærmest billedlige komposisjoner i både valg av locations og kulisser, og farger spiller en helt sentral rolle i scenene hans. En fryd for øyet!

Likevel, vi bryr oss blant annet for lite om karakterene, de er for flate, glatte og klisjéfremstilt. De perfeksjonistiske kroppene gjør dessuten oss som ser på mer å bli sjalu på enn noe å føle sympati for, og følgende daler engasjementet med dem tilsvarende fort. Regissøren viste i sin flotte ’The Fall’ at han også kan mestre det menneskelige og sjarmerende i karakterene. Derfor er det skuffende at dette ikke sitter bedre i ’Immortals’.

Denne overdådige visuelle krigen av en film har sine styrker og sjarm, først og fremst i det visuelle arbeidet. Enkeltscener er så flott og kult laget at de kunne blitt studert nærmere i ettertid, mens det steinharde lydbildet og alle de ustoppelige bråkete kampscenene rett og slett blir alt for overkill. ’Immortals’ er slik en klar eyecandy-film, men hva hjelper egentlig dette når man går lei og mest ønsker det hele bare skal bli ferdig?!