---

Ingress:

Den 12 år gamle gutten Zain bor i slummen i Birut i Libanon. Han soner en dom for å ha knivstukket noen. Han vet ikke hvor gammel han eksakt er, fordi han ikke har en fødselsdato. Zain saksøker foreldrene sine for at han er blitt født. Deretter går vi flere måneder tilbake i tid. Da bor Zain sammen med minst 7 andre søsken hos sine foreldre. Og deretter får vi hele den sørgelige historien om Zain opp i mot han arresteres av politiet for knivstikkingen…

Anmeldelse:

Ordet kapernaum betyr kaos og det kan sies å være en veldig god tittel for hvordan hovedrollefiguren føler at livet sitt er. Dette minner ikke så rent lite om samme slummen og det harde livet som Slumdog Millionare også viste oss. Barn selges på gaten, barn giftes bort og barn jobber for å skape ekstra inntekt til foreldrene heller enn å gå på skole. Man kan saktens spørre om fattige foreldre som ikke kan forsørge sitt avkom får lov til å sette veldig mange barn til verden?

Dette griper fatt i hjertet ditt og vrenger det totalt. Filmen skildrer det utrolig harde og uverdige livet til gutten og hans stakkars venner som er i samme situasjon. Det er et liv der han lever på gaten og vennene hans blir misbrukt seksuelt og utnyttet på det groveste uten at noen ofrer det en tanke. Filmen veksler mellom å beskrive rettssaker og hvordan gutten lever. Gutten vasser i dritt til knærne. Hver eneste dag er en kamp for å få i seg det aller viktigste for å overleve. En gutt på 12 år tar vare på en baby som ikke er hans, fordi moren ble arrestert. Når vi følger gutten i front er det nesten som å være flue på veggen for livet på gaten. Dette føltes svært autentisk. Gutten må ta mange utrolig kjipe valg.

Regien er ved den libanesiske filmskaperen Nadine Labaki. Hun har laget en dypt engasjerende film som føles svært så sterk. Dette minner litt om en øyeblikksfilm som er filmet på dokumentarisk vis, men dette er rein fiksjon, selv om dette føles som en storslått dokumentar med gnistrende håndholdt fotoarbeid og utsøkt lyd som minner om virkeligheten med bare lyder rundt rollefigurene som virkemidler. Noen ganger i filmen får vi filmmusikk som er lagt på for å skape håpløse stemninger som skildrer det nådeløse livet. Filmen har et beroligende tempo, til tross for et hjerteskjærende innhold.

Dette er en svært tankevekkende film og selv slutten gjør inntrykk og får meg til å tenke på hva mange unge går igjennom i løpet av livet. Livet er dypt urettferdig, som gutten uttrykker mot slutten. Han ville bli god og ha et godt liv, men det var det motsatte som skjedde. Alle har ikke like forutsetninger i livet og det minner filmen oss grenseløst på. Alt virker veldig troverdig formidlet. Ikke minst på grunn av hovedrolleinnehaver, Zain Al Rafeeas tvers igjennom overbevisende rolleprestasjon. En rolletolkning du sjelden ser maken til, særlig hos en barneskuespiller som virker å ha et naturtalent uten like.

Selv mot slutten er filmen såpass engasjerende at man ønsker å fortsette å følge gutten å vite hvordan det går med ham, selv om vi skjønner hvor dette egentlig bærer hen. Det er det håpet om bedring som vi mennesker klamrer oss fast i og det er dette håpet som gjør at vi klarer å se lyset i selv de mest håpløse situasjoner, men denne gutten har åpenbart gitt opp håpet om noe bra, men han har ikke gitt opp livet, heller dog jekket heftig ned forventningene til det.

Konklusjon
Filmen er tidvis svært mørk, men med streetsmarthet, god menneskelighet, medfølgende artige replikkvekslinger og noe galgenhumor humor mellom slagene. Fotoet er styggvakkert og leverer varene. Skuespillet er som sagt i toppklasse og dette er en film som gjør sine saker nærmest til perfeksjonen, med en av de beste barnerollene gjennom tidene. Jeg elsker også kompleksiteten til hovedrollefiguren. Zain er en rollefigur som følger hjertet sitt og prøver å gjøre sitt beste ut fra sine forutsetninger, selv om han er bitter overfor sine foreldre, som nærmest utnytter hans eksistens til sin egen fordel.

[ Jeg så filmen på NRKs Nett-TV ]